Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Kategori

DPS

DPS står for distriktpsykiatriske sentre.

– La folk henvise seg selv (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Uten fastlegen som portvokter ville et mer representativt utvalg av befolkningen oppsøkt psykisk helsevern, mener artikkelforfatteren. Ill.foto:iStockphoto.

Offentlig helsehjelp anses som et knapphetsgode, og tilgangen må derfor reguleres. Det gjelder også psykiske helsetjenester, der tilgangen ikke minst forvaltes av fastlegene.

Av Bjørnar Olsen

Samtidig ligger det et demokratisk problem innbakt i denne praksisen. For det er knappest et representativt snitt av befolkningen som anvender tilbudet.

Vi bør gjøre inngangen til psykiske helsetjenester enklere ved å åpne for selvhenvisning Innvandrere rapporterer for eksempel om flere psykiske helseplager enn i befolkningen ellers, men oppsøker sjeldnere hjelp for sine plager.

Og eldre er underrepresentert i psykologiske helsetjenester, samtidig som de er storforbrukere av psykofarmaka, ifølge undersøkelsen til Anette Ræder Brunvold og Linn-Heidi Lunde (se Psykologtidsskriftet, 2/2014). De konkluderte med at «gitt et ideelt tilbud ville fastlegene […] ha henvist 245 eldre i løpet av det siste året, ikke 86 slik de gjorde.»

I England forteller erfaringer fra lavterskeltilbudet Improving Access to Psychological Treatmens (IAPT) om et mottiltak mot dette skjeve forbruket av et offentlig gode. De kuttet det tradisjonelle henvisningsløpet via legekontoret, og lot folk henvise seg selv. Det førte til at tjenestene brukes av en langt mer representativ del av befolkningen, fortalte David Murphy fra Oxford Institute of Clinical Psychology Training på den internasjonale psykologikongressen i Yokohama. Enkelte vil innvende at vi trenger en portvokterfunksjon slik at det kun er personer med reelle helseplager som får hjelp av det offentlige, og at vi må ha en funksjon som prioriterer dem med størst behov for hjelp. Men innenfor IAPT-systemet har personene som henviste seg selv, omtrent det samme lidelsestrykket som de som ble henvist fra lege. Samtidig fant de at så mange som en tredjedel av dem som tok kontakt, aldri hadde oppsøkt legen for sine psykiske plager. Når lidelsestrykket er omtrent det samme og man i tillegg når store befolkningsgrupper som ellers ikke oppsøker psykisk helsehjelp de vil ha nytte av, bør vi gjøre inngangen til psykiske helsetjenester enklere ved å åpne for selvhenvisning. Det er i hvert fall ingen god løsning å opprettholde et system som innebærer at vi behandler folk så ulikt som i dag.

Les mer:  – La folk henvise seg selv (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Pasientstyrt innlegging i psykiatri (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Porten på Gaustad sykehus
Studien viste ingen forskjell i antal opphaldsdøger med pasientstyrt innlegging. Ill.foto: Runar Eggen

Korleis verkar pasientstyrt innlegging på bruken av helsetenester i psykisk helsevern? Meir pasientautonomi er ei målsetting i psykisk helsevern.

Kan dette føre til mindre bruk av helsetenester? I ein ny norsk studie, publisert i Nordic Journal of Psychiatry, blei 54 pasientar randomisert til anten sjølv å kunne styre innlegging i sengepost eller til vanleg oppfølging. Dei fleste hadde anten diagnosen schizofreni eller bipolar liding, og alle hadde hatt mykje kontakt med psykisk helsevern.

Pasientstyrt innlegging fann stad på dagtid i vekedagane i inntil fem dagar, med ein pause på minst to veker mellom to innleggingar. Studien var ikkje blinda. Etter eitt år var det ingen skilnad i opphaldsdøger i sengepost. Talet på opphaldsdøger i intervensjonsgruppa fall frå 119 til 40 og i kontrollgruppa frå 55 til 33. Pasientane vart ikkje spurt om korleis dei sjølv opplevde tilbodet.

Les meir: Pasientstyrt innlegging i psykiatri (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Opplever å bli fratatt kontroll over eget liv (NAPHA Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid)

Older woman refusing medication at home
Den opplevde tvangen var sterkere enn den formelle tvangen, ifølge brukerundersøkelsen. Ill.foto: Colourbox.

Pasienter underlagt tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold opplever å bli fratatt kontroll over eget liv, og beskriver høy grad av opplevd tvang, viser ny Bruker spør bruker-undersøkelse.

Av Ellen Hoxmark og Roald Lund Fleiner

Rapporten er resultatet av en BSB evaluering gjort i regi av  KBT Midt-Norge, og er gjort på oppdrag av Tromsø kommune, Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN), og Psykisk helsevern i forbindelse med det såkalte TUD-prosjektet i Tromsø.

En del av prosjektet handler om å få vite mer om hvordan mennesker underlagt tvunget psykisk helsevern uten døgnopphold (TUD) erfarer behandlingen og tjenestene som er involvert.

12 brukere spurt

Rapporten Jeg er redd jeg aldri skal komme meg ut av dette baserer seg på intervjuer og fokusgrupper med til sammen 12 informanter, som alle hadde pasienterfaringer med TUD. Rapporten er skrevet av Astrid Weber, Annika Alexandersen og Dagfinn Bjørgen.

Les mer: Opplever å bli fratatt kontroll over eget liv (NAPHA Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid)

Fortsatt vekst ved de distriktspsykiatriske sentrene (Helsedirektoratet)

Porten på Gaustad sykehus
Økningen har vært kraftigere ved DPS-ene enn ved sykehusene. Ill.foto: Runar Eggen

De distriktspsykiatriske sentrene (DPS) har blitt vesentlig styrket de siste 15 årene, og det psykiske helsevernet for voksne har blitt dreid fra døgntilbud til polikliniske og ambulante tjenester.

Dette er noen av funnene i rapporten Distriktspsykiatriske tjenester 2015 fra Helsedirektoratet. Innen det psykiske helsevernet for voksne har det i mange år vært en målsetting å forskyve virksomheten fra sykehus til DPS, og fra døgnvirksomhet til poliklinisk og ambulant tjenester. For perioden 1998-2015 sett under ett har en langt på vei lyktes i å oppnå en slik forskyvning, men etter 2008 har overføring av ressurser fra sykehus til DPS langt på vei stoppet opp.

Les mer: Fortsatt vekst ved de distriktspsykiatriske sentrene (Helsedirektoratet)

Tidsskrift for Norsk psykologforening: Recovery og medisinfritt i praksis

Ill.foto: subtik, iStockphoto
Det handler ikke om å være for eller mot medisiner. Ill.foto: subtik, iStockphoto

De bruker minst mulig medisiner og gir brukerne mye medbestemmelse i terapien. Psykologtidsskriftet har utforsket recoverybehandling i praksis.

Av Nina Strand

– Så du innlegget om medisinfrie alternativer i Aftenposten i dag? Jeg har knapt rukket å sette meg i besøksstolen på John Vegard Leinslies kontor før han spør. Psykologen, som er fagdirektør ved Hurdalsjøen Recoverysenter, er irritert. Han sikter til et debattinnlegg i Aftenposten med tittelen «Medisinfrie alternativer – et udokumentert sjansespill?».

Jan Ivar Røssberg, professor og overlege ved Universitetet i Oslo, kritiserer Bent Høies krav om at alle regionale helseforetak skal ha et medisinfritt behandlingstilbud for personer med alvorlige psykiske lidelser. «Det stemmer ikke, som Høie flere ganger har hevdet, at det finnes veldokumenterte behandlingsmetoder uten bruk av medikamenter for personer med psykotiske lidelser», skriver Røssberg (14.6.16).

– Dette er en polarisering av debatten, sukker Leinslie. – Det handler ikke om å være for eller imot medisiner. Poenget er måten vi bruker medisinene på. Diskusjonen handler om riktig bruk av medisiner. Og om at folk som går på medisiner over lang tid, har det veldig dårlig. Samtidig vet vi som har lang erfaring i psykisk helsevern for folk med psykoser, at medisiner kan være både riktig og viktig i behandlingen.

– Brukerne, og kanskje særlig brukerorganisasjonene, er mer skeptiske til medikamenter?

– Ja. Og jeg er enig: Feilmedisinering er et problem. Men vi må ikke låse oss fast i posisjoner. Jeg er redd for at hele prosjektet med å få ned medisinbruken skal strande fordi debatten blir så polarisert. Det tjener ikke noen. Sannheten ligger ikke i ytterpunktene. Jeg synes det er forkastelig av denne professoren å fremstille det som at det ikke finnes evidensbasert behandling uten medisiner. Vi vet at andre typer behandling virker, sier psykologen. Riktig bruk av medisiner. Det er her han mener Recoverysenteret skal være. Senteret er altså ikke et rent medisinfritt behandlingssted, slik man kan få inntrykk av fra omtaler i presse og sosiale medier.

Les mer: Attraktivt og utenfor (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Effekten av komplementær ytre regulering (KYR) på tvangstiltak (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Ill.foto: Casarsa, iStockphoto
Bruken av tvang har ikke gått ned til tross for økt oppmerksomhet. Ill.foto: Casarsa, iStockphoto

Implementering av komplementær ytre regulering ved en langtidsseksjon for psykoser og sammensatte lidelser ble fulgt av en markant nedgang i bruken av tvang overfor kvinnelige pasienter. I psykisk helsevern er bruk av tvang hjemlet i psykisk helsevernloven (1999).

Av Jan Hammer,  Roar Fosse, Åse Lyngstad, Paul Møller og Didrik Heggdal

Innleggelser i døgnseksjoner kan skje frivillig (§ 2.1), ved tvungen observasjon (§ 3.2) eller tvungent psykisk helsevern (§ 3.3). De vanligste tvangstiltakene ved døgnopphold er mekaniske tvangsmidler (§ 4–8a), korttidsvirkende legemidler (§ 4–8c), kortvarig fysisk holding (§ 4–8d) og skjerming på pasientens rom eller i eget avsnitt (§ 4–3) (Helsedirektoratet, 2016). Slike tvangstiltak kan øke helsepersonells trygghetsfølelse og vurderes som nødvendige for å ivareta sikkerhet og pasientens helse (Happell & Harrow, 2010; Wynn, 2003), men de kan også oppleves som belastende for pasienter og helsepersonell (Bonner, Lowe, Rawcliffe, & Wellman, 2002; Happell & Harrow, 2010). På bakgrunn av en «vedvarende tverrpolitisk bekymring over omfanget av tvang i psykisk helsevern» lanserte Helse- og omsorgsdepartementet i 2012 Nasjonal strategi for økt frivillighet i psykiske helsetjenester (Helse- og omsorgsdepartementet, 2012, s. 8). Strategiens visjon var at «de psykiske helsetjenestene skal understøtte den enkelte brukers autonomi, verdighet og mestring av eget liv og være basert på frivillighet og respekt for den enkeltes ønsker og behov» (Helse- og omsorgsdepartementet, 2012, s. 6). Til tross for økt bevissthet rundt bruken av tvang og alternativer til tvang har omfanget av tvangsbruken ikke gått ned (Helsedirektoratet, 2016).

Les mer: Effekten av komplementær ytre regulering (KYR) på tvangstiltak (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Medisinfritt løp ble columbi egg (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

kylling som hakker seg ut av egget.
Pasientens ønsker bør få betydning for behandlingsform. Ill.foto: Colourbox

Valget av medisinfrie behandlingsløp istedenfor en egen medisinfri avdeling bidro til den store oppslutningen om tilbudet i Helse Bergen, tror Geir Lien.

Tekst Nina Strand 

– Hittil har vi i psykisk helsevern vært svært paternalistiske. Det er bare rett og rimelig at brukerne nå stiller krav, sier Geir Lien.

– Hva innebærer egentlig et medisinfritt behandlingstilbud?

– Det vil si at vi tar i bruk andre terapeutiske virkemidler som vi vet virker.

– At en aldri skal bruke medikamenter?

– Nei, man skal ikke være så kategorisk. Det sentrale er en reell dialog mellom behandler og pasient, og at pasientens ønsker får konsekvenser for valg at behandlingsform. Noen ganger kan det være riktig å velge et medikamentfritt forløp. Samtidig er det lov for pasienten å ombestemme seg, slik at en justerer kursen hvis ting ikke fungerer. Vi vil at pasienten skal få et mest mulig optimalt tilbud, men det krever en utvidelse av det repertoaret vi har i dagens behandling. På den bakgrunnen valgte vi i Helse Bergen vekk det å ha én post dedikert til medisinfri behandling.

Les mer: Medisinfritt løp ble columbi egg (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Klinisk helsepsykologi i sykehusets organisasjon (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Kjønn og alder kan påvirke farmakokinetikken av psykofarmaka. Ill.foto: CREATISTA, iStockphoto
Klinisk helsepsykologi kan fremme mestring. Ill.foto: CREATISTA, iStockphoto

Hvordan skal vi innpasse klinisk helsepsykologi i sykehusets organisasjon og tjenestetilbud?

Av Torkil Berge, Petter Ekern, Elin Fjerstad, Ingrid Hyldmo, Nina Lang og Morten Skjørshammer 

Helsevesenet er fortsatt organisert i to separate systemer, ett for soma og ett for psyken, med forskjellig lovgivning og ulik finansiering. Samtidig har psykologiske forhold stor betydning for somatisk lidelse og omvendt (Baum et al., 2012; Fisher & Dickinson, 2014).

Selv om dette er anerkjent kunnskap, er erfaringer både nasjonalt og internasjonalt at det mangler en integrert, samtidig tilnærming. Klinisk helsepsykologi kan være en nødvendig brobygger for bedre integrering av psyke og soma i helsevesenet. I klinisk helsepsykologi anvendes psykologisk kunnskap og kliniske ferdigheter for å fremme mestring av sykdom, enten det er i behandling, rehabilitering eller palliasjon.

Sykdom og helse forstås i en biopsykososial ramme, og pasientens pårørende inkluderes ofte i behandlingen. Behovet for en slik tilnærming er økende. Dagens sykdomsbilde handler ikke lenger om de store epidemiene, men om livsstilssykdommer og kroniske sykdommer (Donaldson, 2001).

Våre besteforeldre slet med å overleve sykdom, mens vår utfordring er å leve med sykdom. I 2012–2013 fikk vi midler fra Helsedirektoratet og ExtraStiftelsen til et pilotprosjekt for implementering av klinisk helsepsykologi i et somatisk sykehus. Prosjektet resulterte i at Enhet for psykiske helsetjenester i somatikken ved Diakonhjemmet Sykehus kom i ordinær drift 1. januar 2014.

I en tidligere artikkel har vi beskrevet kjennetegn ved klinisk helsepsykologi, og gitt eksempler på arbeidsoppgaver og metoder (Berge & Lang, 2011). Vi vil nå beskrive våre erfaringer med å iverksette klinisk helsepsykologi som del av sykehusets tjenestetilbud, dets organisasjon og kultur. Vi vil drøfte barrierer og suksessfaktorer slik at andre som er interessert i å utvikle liknende tilbud, kan høste av våre erfaringer. Selv om vi tar for oss spesialisthelsetjenesten, har våre erfaringer relevans også for implementering i primærhelsetjenesten.

Les mer: Supplere, ikke konkurrere (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: