Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Kategori

Kjønn og seksualitet

Hormonell prevensjon og risiko for selvmord

p-piller
Risikoen var forskjellig mellom forskjellige typer preparater. Ill.foto: Colourbox.

American Journal of Psychiatry publiserte nylig en studie av risiko for selvmord blant kvinner som bruker hormonell prevensjon. Studien viste en sammenheng mellom bruk av hormonell prevensjon og selvmordsforsøk. 

Av Runar Eggen og Alexander Wahl

Formålet med studien var å vurdere den relative risikoen for selvmordsforsøk og selvmord hos brukere av hormonell prevensjon.

Metode

Forfatterne evaluerte assosiasjoner mellom hormonelle prevensjonsmidler og selvmord og selvmordsforsøk i en nasjonal prospektiv kohortstudie av alle kvinner i Danmark som:

  • ikke hadde psykiatriske diagnoser
  • ikke brukte antidepressiver
  • ikke brukte hormonelle prevensjonsmidler før de fylte 15
  • fylte 15 år i studieperioden, som strakte seg fra 1996 til og med 2013

Nasjonale registre ga individuelt oppdatert informasjon om bruk av hormonell prevensjon, selvmordsforsøk, selvmord og potensielle konfunderende variabler. Psykiatriske diagnoser eller bruk av antidepressiva ble ansett som potensielle mediatorer mellom hormonelle prevensjonsmidler og risiko for selvmordsforsøk. Tilpasset risiko (hazard ratio) for selvmordsforsøk og selvmord for brukere av hormonelle prevensjonsmidler ble sammenliknet med risiko for dem som aldri brukte hormonell prevensjon.

Resultater

Blant rundt en halv million kvinner som ble fulgt i gjennomsnitt 8,3 år (3,9 person-år), med en median alder på 21 år ble det identifisert 6999 førstegangs selvmordsforsøk og 71 fullførte selvmord. Den relative risikoen for selvmordsforsøk var nesten dobbelt så høy blant dem som brukte hormonell prevensjon, som blant dem som dem som aldri hadde brukt det. For gjennomførte selvmord var den relative risikoen hele tre ganger så høy.

Risikoen varierte med type prevensjonsmiddel, lavest for p-piller, noe høyere for p-ring og høyest for p-plaster. Risikoen toppet seg etter to måneders bruk.

Diskusjon

Bruk av hormonell prevensjon var positivt assosiert med påfølgende selvmordsforsøk og fullført selvmord. Tenåringsjenter hadde høyest risiko.

Artikkelen ble vurdert av McMaster Plus til å ha høy relevans og stor nyhetsverdi. 

Vår tolkning: Sammendraget av studien sa imidlertid ingenting om hvilke forskjeller det ellers var mellom dem som hadde brukt hormonell prevensjon og dem som aldri hadde brukt det. Kan det for eksempel tenkes at de som ikke hadde brukt hormonell prevensjon, var religiøse, og at dette virker beskyttende i forhold til selvmordsforsøk? Studien er interessant fordi den sammenlikner risiko ved forskjellige hormonelle prevensjonsmidler. P-piller kom best ut av de undersøkte hormonelle prevensjonsmidlene.

Les engelsk sammendrag:  Association of Hormonal Contraception With Suicide Attempts and Suicides

Relevante søkeord: p-piller, hormonell prevensjon, selvmord, selvmordsrisiko, selvmordsforsøk

Ikke begge. Alle kjønn. (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Kvinne som ser seg i speilet og ser en mann
Økende genetisk innsikt har slått hull i tokjønnsmodellen. Ill.foto: Colourbox.

Biologisk sett befinner vi oss alle på et spekter av kjønn, der mann og kvinne er ytterpunktene. Autoritære statsledere fornekter biologisk kunnskap for å tekkes religiøse og konservative velgere.

Av Ketil Slagstad

Kjønnsforskere og historikere har lenge argumentert for hvordan kjønn er historiske, kulturelle og sosiale konstruksjoner. Kjønn har til ulike tider blitt definert ut fra navn, sosiale roller, seksualitet, ytre genitalia, indre genitalia, kromosomer og gener – for å nevne noen markører. I over 100 år har medisinen diagnostisert kjønnsvarianter som avvik. Leger har gjennom diagnostisering, utredning og behandling av transpersoner trukket opp kjønnsnormalitetens grenser – hva som er en mann og hva som er en kvinne.

Da man i det første tiåret av 1900-tallet stadfestet at X- og Y‑kromosomene fordeles ved befruktningen, la man samtidig grunnlaget for moderne forståelse av kromosomer som den avgjørende faktoren for kjønnsutvikling. Oppdagelsen av SRY-genet (sex-determining region Y) på Y-kromosomet i 1990, genet som koder for testisdeterminerende faktor, ble avgjørende for en genetisk forståelse av hvordan gonadeutviklingen medieres gjennom kromosomene.

Økende genetisk innsikt i kjønnsutviklingens biologi har i de senere år slått sprekker i tokjønnsmodellen på flere plan. For det første vet vi nå at gonadeutviklingen ikke styres av SRY-genet alene, men snarere gjennom flere gener og molekylære mekanismer i et nettverk som inkluderer epigenetiske mekanismer.. Utviklingen av gonader og genitalia er altså ikke et spørsmål om tilstedeværelsen av ett spesielt gen, men et resultat av en balanse mellom ulike faktorer. For det andre forekommer intersex- og kjønnsutviklingsvarianter (differences of sex development, DSD) – der det ikke er vanlig samsvar mellom kromosomer, gonader og genitalia – hyppigere enn antatt: i sin videste definisjon hos 1 av 100. For det tredje er det vist at DNA og celler gjennom fosterlivet blir utvekslet mellom mor og foster begge veier over placenta. DNA og celler kan siden vedvare hos både barn og voksne (såkalt mikrokimerisme). DNA og celler fra mor kan påvises hos menn, og celler fra guttefostre hos mor. Mannlig kimerisme er påvist i hjernen til kvinner. Det er uklart i hvilken grad slik kimerisme spiller en rolle i sykdomsutvikling. Muligens vil vi i fremtiden bedre skjønne sammenhenger mellom biologisk kjønnsvariasjon, sykdom og tilpasset medisinsk behandling. Uansett foreligger det en økende mengde kunnskap om kjønnenes biologiske kompleksitet og bevis for at tokjønnsmodellen ikke finner støtte i biologien.

Les mer: Ikke begge. Alle kjønn. (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Chemsex blant menn – en spørreundersøkelse (Tidsskrift for Den norske legeforening)

To menn med armene rundt hverandre
Det var flere chemsex-brukere blant menn som hadde sex med menn enn blant menn som hadde sex med kvinner. Ill.foto: Colourbox

Formålet med undersøkelsen var å kartlegge forekomsten av rusmiddelbruk under sex (chemsex) blant et utvalg av mannlige pasienter ved Olafiaklinikken i Oslo, en poliklinikk for seksuelt overførbare infeksjoner.

Av Åse Haugstvedt, Eirik Amundsen, Rigmor C. Berg

Vi ønsket også å se hvilke variabler innen psykisk helse, seksuelt overførbare infeksjoner og seksualatferd som var assosiert med chemsex for menn som har sex med menn og menn som har sex med kvinner.

Materiale og metode

Studien var anonym og spørreskjemabasert blant mannlige pasienter ved poliklinikken i perioden 1.7.2016–20.10.2016.

Resultater

Svarprosenten var 96 (1 050 fikk utdelt skjema, 1 013 ble inkludert). Av disse rapporterte 144 (14 %) bruk av chemsex i løpet av det siste året – 87 (17 %) menn som har sex med menn og 57 (12 %) menn som har sex med kvinner. Av de som hadde hatt chemsex, oppga flere menn som har sex med menn hivinfeksjon, at de hadde hatt syfilis, over ti sexpartnere og hadde deltatt på sexfest det siste året. Flere menn som har sex med kvinner oppga psykiske plager.

Fortolkning

Det bør utredes nærmere hvordan helsevesenet best kan møte chemsexbrukernes behov. Spesielt er det viktig med informasjon om skadereduksjonstiltak og støtte til de som ønsker å slutte eller redusere bruken av chemsex.

Les mer: Chemsex blant menn – en spørreundersøkelse (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Fra praksis: – En sunn seksualitet – et bedre liv (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Kvinne som holder opp en hånd for å verge seg
Behandlingen kan deles inn i arbeid med den generelle sosiale og emosjonelle kompetansen og mer spesifikk jobbing med seksualitet og forebygging av nye skadelige seksuelle handlinger. Ill.foto: Colourbox

I Bodø har vi tatt i bruk en ressursfokusert og anerkjennende metode for å hjelpe personer med utviklingshemming og skadelig seksuell atferd.

Tekst Eva Opdalshei

PERSONER MED UTVIKLINGSHEMNING er særlig sårbare for å bli utsatt for seksuelle overgrep. Habiliteringsteamet for voksne ved Nordlandssykehuset i Bodø har helt siden 1990-tallet jobbet med temaene seksualitet, samliv og forebygging av overgrep. Vi har lenge vært kjent med at en del av overgrepene mot personer med utviklingshemning begås av andre med utviklingshemning, og at studier av personer som har begått overgrep, viser en betydelig andel med kognitive vansker og utviklingshemning (Lindsay, 2013).

I de senere årene er vi blitt mer oppmerksomme på at personer med utviklingshemning som utøver skadelig seksuell atferd, er en gruppe med stort behov for oppfølging og behandling. Med vår kunnskap om pasientenes grunnproblematikk og om eksisterende behandlingsformer ønsket vi å gi behandling og støtte til en sunnere utvikling uten nye overgrepshandlinger. Kontakt med andre fagmiljøer ga oss tro på at behandling er mulig, og de siste årene har vi tilbudt behandling til pasienter som har utøvd skadelig seksuell atferd. Målgruppen har vært personer med lett grad av utviklingshemning som er strafferettslig tilregnelige.

Enkelte har blitt henvist etter eget ønske, men de fleste kommer fordi andre mener at de trenger behandling, eventuelt at behandling er et premiss i dom. En av våre pasienter, som var dømt for overgrep mot mindreårige, sonet dommen på en institusjon som vi samarbeidet tett med i behandlingen, i tillegg til at han hadde jevnlige samtaler med politiet om gjennomføring av restriksjoner som lå i dommen. Andre pasienter har blitt anmeldt, men saken har blitt henlagt, eller de er idømt en bot eller betinget straff med prøvetid. Vi samarbeider ofte med politi og rettsapparat, og arbeider for at saken skal behandles i rettsapparatet på en måte som både tar hensyn til pasientens funksjonsnivå og til samfunnets behov for trygghet og rettssikkerhet.

Les mer: En sunn seksualitet – et bedre liv (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Bokanmeldelse: Sexologi for allmennlegen (Tidsskrift for Den norske legeforening)

bokforside
Seksuell funksjon og dysfunksjon blir grundig gjennomgått.

Den allmennpraktiserende legen er den første innenfor helsevesenet som de fleste kontakter angående et seksuelt problem. Målgruppen er derfor spesielt allmennleger, men også leger med andre spesialiteter. Boken gir en bred innføring og forståelse i sexologi som en tverrfaglig profesjon.

Anmeldt av Trond Daae-Johansen 

Forfatterne sier at de i denne 3. utgaven legger mer vekt på det biopsykososiale perspektivet som grunnlag for sexologisk forståelse. Jeg har lest den 2. utgaven tidligere og ser dette poenget. Gjennom 18 kapitler gir forfatterne oss et spennende perspektiv i sexologiens historie. Den forteller oss om PLISSIT-modellen som beskriver de ulike nivåene du kan forholde deg til og behandle seksuelle problemer på. Den seksuelle responssyklusen blir forklart. Seksualitet og aldring blir mer og mer relevant, og som forfatterne sier er de eldre en sammensatt gruppe med ulike problemstillinger. Jeg mener vi leger i for liten grad har vært opptatt av seksuelle bivirkninger av ulike medikamenter. Dette blir gjennomgått på en oversiktlig måte av forfatterne. Det samme gjelder ulike sykdommer og kroniske tilstander som kan påvirke seksualiteten. Det gis en grundig innføring i seksuell funksjon og dysfunksjon, noe jeg merker jeg har mye igjen for i forholdet til mine pasienter etter at jeg selv tok utdanningen i sexologi. Almås & Benestad forteller oss hvordan vi kan utrede ulike seksuelle utfordringer.

Et kapittel vies seksualterapi, der målsettingen er å bistå klienten med klarlegging av seksuelle behov og bidra til å finne en løsning som er tilfredsstillende så langt det er mulig. Kjønnsinkongruens forklares, og seksuell tiltrekning og seksuelle tenningsvariasjoner er andre og viktige temaer som gis oppmerksomhet i denne 3. utgaven. Som spesialist i allmennmedisin ser jeg helt avgjort at denne boken kan være verdifull for oss allmennleger. Det gis konkrete forslag til rådgivning og terapi for ulike seksuelle utfordringer eller problemstillinger. Etter min mening fungerer den også bra som et oppslagsverk dersom man ikke har tenkt å lese boken fra a til å.

Les mer: Sexologi for allmennlegen (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Elsa Almås, Esben Esther Pirelli Benestad Sexologi i praksis 3. utg. 399 s, ill. Oslo: Universitetsforlaget, 2017. Pris NOK 499 ISBN 978-82-15-02971-9

Helsesøstre har blitt helsesykepleiere

deprimert ung jente hos helsesøster
Helsesykepleierne har arbeidet grundig med navneendringen. Illustrasjonsfoto: Colourbox.

Helseminister Bent Høie og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland kunngjorde 12. september at helsesøstre fra nå av skal hete helsesykepleiere.

Det er lenge siden sykesøstre ble sykepleiere, og etter tittelendringen ble det vanligere for menn å bli sykepleiere. Det har hittil vært få menn som har valgt  å bli helsesøstre, men rekrutteringen av menn håper man skal endre seg når tittelen endres. Helsesøstrene har arbeidet grundig med navneendringen, og det er en omfattende prosess bak NSFs forslag.

Landsgruppen for helsesøstre har diskutert tittelen på sine generalforsamlinger siden 60-tallet. På NSFs Landsmøte i 2015 ble det vedtatt at man skulle få kjønnsnøytrale titler for spesialsykepleiere. Forbundsstyret nedsatte i september 2017 en bredt sammensatt arbeidsgruppe som skulle vurdere helsesøstertittelen.

Ikke alle vet at helsesøstre er sykepleiere

Mange er uvitende om hvor omfattende utdanning helsesøstre har. Helsesøstre er ikke bare sykepleiere, men har et års videreutdanning på toppen av dette. Endringen av yrkestittelen kan dermed være med å øke yrkets anseelse.

Les mer hos Sykepleierforbundet

Relevante søkeord: sykepleiere, helsesykepleiere, helsesøstre, helsebrødre, skolehelsetjeneste, ungdom, helsesøster, helsebror, helsesykepleier

 

Mulig ny behandling av fødselsdepresjon

trist mor med baby ved sjøen
Bedring i depresjon ble målt med skåringsverktøyet HAM-D. Ill.foto: Colourbox.

Bedre legemiddelbehandling har vært etterlengtet ved fødselsdepresjon. Det anerkjente tidsskriftet Lancet publiserte nylig en artikkel om en mulig legemiddelbehandling for lidelsen.

Forskerne testet injeksjon med brexanolon (tidligere SAGE-547), for behandling av moderat til alvorlig fødselsdepresjon.

Forskerne gjorde to dobbeltblindede, randomiserte, placebo-kontrollerte, fase 3-studier ved 30 kliniske forskningssentre og spesialiserte psykiatriske enheter i USA. Pasientene var kvinner mellom 18 og 45, som hadde født for 6 måneder siden da screeningen fant sted, og som hadde fødselsdepresjon og en Hamilton-score på 26 eller høyere for studie 1 og 20-25 i studie 2.

Injeksjon med brexanolone resulterte i klinisk signifikant reduksjon i depresjon målt ved skåringsverktøyet HAM-D etter 60 timer, sammenliknet med placebo. Virkningen var rask og varig i studieperioden. Forskerne tolket resultatene dithen at en injeksjon med brexanolone potensielt kan bedre behandlingen for kvinner med fødselsdepresjon.

Les mer: Meltzer-Brody S, Colquhoun H, Riesenberg R, et al. Brexanolone injection in post-partum depression: two multicentre, double-blind, randomised, placebo-controlled, phase 3 trials. Lancet. 2018 Aug 31. pii: S0140-6736(18)31551-4. doi: 10.1016/S0140-6736(18)31551-4. (Original Study) PMID: 30177236

Artikkelen ble vurdert av McMaster-nettverket til å ha stor nyhetsverdi (7/7) og være svært relevant (7/7) for psykiatri-faget. McMaster-nettverket går gjennom 120 av de mest sentrale tidsskriftene innen medisin, sykepleie og farmasi og vurderer artikler.

My little brony (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

tenåringsgutter
Gutter som ser på «My little Pony», bryter en del vante forestillinger. Ill.foto: Colourbox.

En kvalitativ undersøkelse av unge menn som ser på animasjonsserien My Little Pony.

Ingvild Jensen Amrud, Ole Jacob Madsen Peder Kjøs

Unge menn som ser på My Little Pony utfordrer stereotype kjønnsroller. Virtuelle teknologiske verdener kan være mer enn kontraproduktive tilfluktssteder for menn i krise. «Bronies» er en betegnelse på gutter og unge voksne menn som er entusiastiske tilhengere av TV-animasjonsserien My Little Pony: Friendship Is Magic (heretter omtalt som MLP) (2010-), hvis målgruppe opphavlig var småjenter (Gilbert, 2015). MLP er satt til en fiktiv verden bestående av personifiserte dyrekarakterer. Hovedkarakterene er seks ponnier, hver med sin unike personlighet og bakgrunnshistorie. Seriens hovedkarakter, den nevrotiske nerden Twilight Sparkle, blir i første episode sendt til den lille landsbyen Ponyville av sin mentor, prinsesse Celestia. Twilight mener at hun ikke har tid til å ha venner, men når Celestias onde, forviste søster Luna vender tilbake, tvinges Twilight til å samarbeide med fem andre ponnier for å overvinne Luna. Twilights nye oppdrag blir å studere vennskapets magi. På slutten av hver episode rapporterer hun om hva hun har lært til Celestia. Serien følger ponniene i hverdagen og på eventyr, og tar for seg ulike aspekter ved vennskapet deres, som sjalusi, konkurranse, avhengighet av andre og samarbeid. Den mannlige tilhengerskaren av MLP – bronies – er de siste årene blitt en populærkulturell kuriositet, som også har blitt møtt med vitenskapelig interesse. Fenomenet utfordrer vante kulturelle forestillinger om alder, kjønn og interesser (Amon, 2016; Burdfield, 2015; Ellis, 2015). Reaksjonene på bronies i amerikanske og internasjonale medier varierer fra fremstillinger av broniene som rebeller mot hegemoniske kjønnsroller, til en patologisering der broniene betraktes som seksuelle og sosiale avvikere (Gilbert, 2015). Særlig interessant for vårt formål er Gilberts funn om at konservative nyhetsmedier betrakter bronyfenomenet som et symptom på en pågående maskulinitetskrise.

Les mer:  My little brony (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: