Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Kategori

Legemidler

Kodein (Paralgin Forte) og bilkjøring (RELIS)

Samtidig bruk av flere legemidler vil gi innvirkning på kjøreevnen også i lavere doser enn de doser som gir trafikkfare for ett enkelt legemiddel. Ill.foto: Colourbox.

RELIS (Regionale legemiddelinformasjonssentre) har publisert et stort antall spørsmål og svar på legemiddelspørsmål. Nylig fikk de dette spørsmålet:

SPØRSMÅL: En pasient i 30-årene med smerteproblematikk behandles regelmessig med paracetamol/kodein (Paralgin Forte) gjennomsnittlig fire tabletter/dag. Kan hun kjøre bil?

SVAR: I Helsedirektoratets «Veileder ved behandling av førerkortsaker» angis at ved oppstart av behandling med opioider og ved hver doseøkning vil føreretten ikke være oppfylt i minst to uker. Legen har derfor plikt til å gjøre pasienten oppmerksom på dette. Hvis medikamentet brukes over tid i fast døgndose som tilsvarer inntil 300 mg morfinekvivalenter peroralt, og på klar medisinsk indikasjon, vil tilvenning skje slik at førerkortforskriftens helsekrav er oppfylt. Fylkesmennene gir råd og veiledning om helsekravene i førerkortsaker og kan også gi dispensasjon etter søknad i enkelte tilfeller selv om helsekravene ikke er oppfylt.

På grunn av farmakokinetiske forskjeller (primært CYP2D6-polymorfisme) finnes det individuelle forskjeller i ekvipotens mellom kodein og morfin, men normalt forventer man at 18-20 mg kodein tilført peroralt tilsvarer 3-4 mg morfin (2-4). I dette aktuelle tilfellet vil da 30 mg kodein (per tablett) tilsvare omtrent 5 mg morfin, og følgelig 20 mg morfinekvivalenter/døgn. Fast dosering av vanlige doser med paracetamol/kodein vil altså ikke komme opp i doser som overstiger 300 morfinekvivalenter/døgn. Ved behovsforskrivning av beroligende, bedøvende og stimulerende midler kan uheldige effekter relevante for bilkjøring inntre selv ved lave doser, og helsekravene er da ofte ikke oppfylt. Variabel dosering vil i prinsipp bety doseøkninger på de dager man bruker mer enn foregående dag og i så måte vil helsekravene ikke være oppfylt i de neste to uker. I slike tilfeller kan pasienten søke fylkesmannen om dispensasjon og behandlende lege fyller ut en helseattest som følger en slik søknad.

Samtidig bruk av flere legemidler vil gi innvirkning på kjøreevnen også i lavere doser enn de doser som er vurdert å kunne gi trafikkfare for ett enkelt legemiddel. Dispensasjon ved de legemiddeldoser som gir trafikkfare, skal bare gis når det er godtgjort at legemiddelpåvirkningen ikke har uakseptable innvirkninger på kjøreevnen i den aktuelle saken. Særlig ved kombinasjoner av legemidler skal det vises forsiktighet med å gi dispensasjon. Vanligvis må veiledende doser for de legemidlene som er angitt å kunne redusere årvåkenhet eller kjøreevne halveres dersom pasienten bruker to slike legemidler samtidig for å oppfylle helsekravene (1).

Påvirkningsgraden av legemidler er avhengig av blant annet vekt, alder, sykdom, omfanget av legemiddelbruken, om smertestillende behandling står i forhold til smertene som behandles, og andre individuelle forhold. Personer med samme legemiddeldose kan være påvirket i svært ulik grad. Legen bør derfor informere om maksimale døgndoser av legemidler forenlig med bilkjøring til den enkelte pasient (1). Nye helsekrav til førerrett trer i kraft fra 1. juli 2016. Det forventes at de nye helsekravene vil innebære en innstramming i muligheten til å kunne kjøre bil ved bruk av vanedannende legemidler (5).

Vurdering
For opioider (som kodein som omdannes til morfin i kroppen) i fast, relativt lav dosering er det vurdert at man over tid vil ha en tilvenning slik at helsekravene vil være oppfylt, men også dette forutsetter at man ikke samtidig bruker andre legemidler som påvirker kjøreevnen. Slik regelverket er utformet per i dag er det i prinsipp slik at variabel døgndose av opioider kan tolkes som sporadiske doseøkninger, noe som vil medføre at helsekravene kan vurderes som ikke oppfylt i to uker etter hver gang. En generell regel er likevel at det endelige ansvaret for om man bør kjøre bil eller ikke ligger hos pasienten og dersom man opplever at man har redusert årvåkenhet eller kjøreevne skal man ikke kjøre bil. Pasienten kan søke fylkesmannen om dispensasjon med helseattest utstedt av behandlende lege.

Aktuelle lenker:

Søk på bilkjøring i RELIS https://relis.no/sok/#?query=bilkj%C3%B8ring

Kodein og bilkjøring: https://relis.no/sporsmal_og_svar/4-5895?source=relisdb

 

Valbenazin kan hjelpe mot tardiv dyskinesi (American Journal of Psychiatry)

Både lave og høye doser bedret symptomene. Ill.foto: subtik, iStockphoto

American Journal of Psychiatry, som Helsebiblioteket har frikjøpt for alle i Norge, publiserte nylig en fase 3-studie av valbenazin til behandling av tardiv dyskinesi. Artikkelen ble høyt vurdert av McMaster Plus, en tjeneste som vurderer medisinske forskningsartikler.

Tardiv dyskinesi er en persisterende bevegelsesforstyrrelse som induseres av dopamin reseptorblokkere, inklusive antipsykotika.  Valbenazin (NBI-98854) er et nytt, svært selektiv vesikulær monoamin transporter 2-hemmer som har vist lovende resultater i fase 2-studier.

Forskerne gjennomførte et 6 ukers randomisert kontrollert forsøk med 225 deltakere (205 fullførte behandlingen). Deltakerne ble fordelt på 40 mg/dag, 80 mg/dag og placebo. 65 prosent av deltakerne hadde schizofreni eller schizoaffektiv lidelse, og 85,5 prosent var medisinert med antipsykotika.

Både i 40 mg-gruppen og i 80 mg-gruppen var det reduserte dyskinesi-symptomer. Forskerne konkluderte med at valbenazin kan være nyttig for tardiv kinesi. Forsøk over lengre tid er nødvendige for å forstå langtidsvirkningen av valbenazin hos pasienter med tardiv dyskinesi.

Les abstract (PubMed)

Les hele artikkelen: KINECT 3: A Phase 3 Randomized, Double-Blind, Placebo-Controlled Trial of Valbenazine for Tardive Dyskinesia (American Journal of Psychiatry)

Helse og bilkjøring – her er reglene

Å bli fratatt førerkortet kan ha store konsekvenser for enkeltpersonen. Foto: ImageegamI, iStockphoto

Her er viktige kunnskapsressurser om bilkjøring og helse. 

Den nye førerkortveiederen ble gjort gjeldende fra 1.10.2016. Alle som skal søke om førerkort, må fylle ut en egenerklæring om helse på trafikkstasjonen.

Hvis man har en sykdom eller tilstand som kan virke inn på kjøreevnen, må man i tillegg få helseattest fra lege. Dette gjelder blant annet diabetes, hjerte- og karsykdommer, samt søvnforstyrrelser som søvnapné og narkolepsi. Psykiske lidelser som bipolar lidelse og schizofreni vil også kreve helseattest fra lege. Førerkortveilederen gir bestemmelser om hver enkelt sykdom. Førerkortveilederen bygger på bestemmelsene i Førerkortforskriften, som ble endret 1.10.2016. Gangen i søknad om førerkort er gjort rede for i Helsedirektoratets flytskjema for saksgangen.

Rusmidler, sovemidler og doping

Hvor lenge etter at man har tatt bestemte typer legemidler eller rusmidler, må man være forsiktig med å kjøre bil? Oslo Universitetssykehus har lagt ut en oversikt over hvor lenge forskjellige rusmidler fortsatt er i kroppen. Mens promillegrensen for alkohol er ganske velkjent (0,2 promille for bilkjøring), er det ikke så mange som kjenner «promillegrensene» for andre rusmidler. Disse finner du i listen som OUS har lagt ut.

Legemidler

En rekke legemidler kan ha uheldig innvirkning på evnen til å kjøre bil. RELIS (Regionale legemiddelinformasjonssentre) har behandlet mange spørsmål om bilkjøring og legemidler. NHI.no har lagt ut nyttig informasjon om legemidler en tabell over legemidler med innvirkning på evnen til å kjøre bil.

Aktuelle lenker:

https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/forerkortveilederen (Førerkortveilederen)

https://helsedirektoratet.no/forerkort (Helsekrav til førerkort)

Aktuelle søkeord: sertifikat, legemidler, narkotika, bilkjøring, førerkort, førerkortvurdering

 

 

Bruk av psykofarmaka fortsetter selv om sykehjemspasienter blir bedre (BMC Geriatrics)

Antipsykotika-behandling bør ikke foregå lengre enn nødvendig. Ill.foto: gizos, iStockphoto

Selv om risiko for bivirkninger av slike legemidler kan være større hos eldre enn hos andre pasientgrupper, fortsetter ofte medisineringen etter at pasientene har vist bedring.

Norske forskere har publisert en artikkel om psykofarmaka-bruk på sykehjem i det anerkjente open access-tidsskriftet BMC Geriatrics.

Metode

1163 beboere på sykehjem ble inkludert i en 72 måneders longitudinell studie med fem vurderinger underveis. Bruk av psykofarmaka, nevropsykiatriske symptomer, alvorlighetsgrad av demens og fysisk helse ble vurdert hver gang.

Funn

Prevalens over tid og vedvarende bruk av antipsykotika, antidepressiva, angstdempende legemidler og sedativer ved to påfølgende målinger var høy både hos beboere med demens og beboere uten demens. Det var en assosiasjon mellom bruk av psykofarmaka ved den første målingen og fortsatt bruk av disse legemidlene. Lengre botid økte sjansene for vedvarende bruk av antipsykotika.

Konklusjon

Psykofarmaka brukes ofte som langtidsbehandling av sykehjemsbeboere, og bruken av disse legemidlene er assosiert med alvorlighetsgraden av nevropsykiatriske symptomer, men ikke med alvorlighetsgraden av demens. Mer oppmerksomhet bør vies til oppfølging av psykofarmakabehandling, og spesielt av langtidsbruk av antipsykotika, siden varigheten av slik behandling bør være så kort som mulig.

Les mer: Persistent use of psychotropic drugs in nursing home residents in Norway

Aktuelle lenker:

Helsebibliotekets sider om alderspsykiatri.

Tidsskrifter om alderspsykiatri (Helsebiblioteket)

Intervju med førsteforfatter av artikkelen i BMC Geriatrics (Gemini.no)

Aktuelle søkeord: psykofarmaka, eldre, demens, sykehjem, legemidler

Benzodiazepiner i psykiatri (RELIS)

søvnløs mann
Kontinuerlig bruk av diazepiner frarådes. Ill.foto: Colourbox.

RELIS (Regionale legemiddelinformasjonssentre) har publisert et stort antall spørsmål og svar på legemiddelspørsmål. Nylig fikk de dette spørsmålet:

SPØRSMÅL: Hvordan begrense risiko for avhengighet ved bruk av benzodiazepiner og z-hypnotika i psykiatrien? Hva menes med intermitterende behandling? Det aktuelle spørsmålet reflekterer stadige diskusjoner med inneliggende og polikliniske pasienter hvor pasientene opplever et behov for benzodiazepiner som tilsier fare for avhengighetsutvikling, hvor vi som klinikere må sette grenser. Som spesialister gir vi også anbefaling om videre behandling til fastleger. Ønsker spesielt fokus på klonazepam og z-hypnotika. Fra en psykiater.

SVAR: Generelt Intermitterende bruk av benzodiazepiner anbefales framfor kontinuerlig bruk hvis det foreligger god klinisk indikasjon for å bruke disse legemidlene, og pasienten er egnet for samarbeid om dette. Det samme gjelder bruk av z-hypnotika. Ved intermitterende bruk unngår man toleranseutvikling (manglende effekt hvis ikke dosen økes), men kan erfare seponeringsreaksjoner i form av lette symptomer, rebound eller abstinens. Valg av legemiddel og dosering er viktig innen gruppen på bakgrunn av forskjell mellom de individuelle legemidlene. I henhold til den nasjonale veilederen bør daglig bruk av benzodiazepiner utover 2-4 uker unngås. For øvrig skal intermitterende bruk tilstrebes. Bakgrunn for en slik anbefaling er redusert risiko for toleranseutvikling. Toleranse inntrer gjerne først for den søvngivende virkningen, senere for den angstdempende virkningen. Det er tilsynelatende uenighet om i hvilken grad det utvikles toleranse for den angstdempende virkningen av benzodiazepiner. Muligens er dette individavhengig. Toleranseutvikling kan føre til gjennombruddsangst mellom dosene dersom benzodiazepiner brukes mot angst. Risikoen for gjennombruddsangst vil imidlertid være begrenset med klonazepam som har lang halveringstid.

Merk at de fleste av oss kan oppleve lette seponeringsreaksjoner etter å ha brukt benzodiazepiner (BZ) og z-hypnotika i noen dager, men bortsett fra ubehaget er vi ikke avhengige (ifølge kriterier i ICD 10) med misbruksadferd. Seponerings- og abstinenssymptomer er mest uttalt ved høy jevnlig dosering når legemidler med kort halveringstid (uten aktive metabolitter) bråseponeres. Skifte til langtvirkende (BZ) med aktive metabolitter med påfølgende gradvis seponering er følgelig et tiltak hos pasienter som lett får denne type ubehag. Seponeringssymptom og ubehag er av rebound-karakter: symptomene som først utløste forskrivning kommer tilbake i mer uttalt grad (forverring av grunnsymptomer). Ettersom risiko for toleranseutvikling, avhengighet og misbruk forventes å være sammenlignbart for zopiklon og benzodiazepiner med indikasjon angst, er det tilsynelatende ingen gevinst ved å behandle med zopiklon fremfor for eksempel oksazepam.

Klonazepam og z-hypnotika
Det er riktig at likhetene er større enn forskjellene mellom benzodiazepiner (BZ). De har følgelig mye av de samme bivirkningene, inkludert avhengighet. Innad i gruppen BZ og Z-hypnotika er det allikevel forskjeller. Klonazepam er et meget potent BZ, og har indikasjon epilepsi. Det blir feil å gi anbefalt dose av klonazepam ved epilepsi (f.eks. 8 mg i døgnet) ved angst-problematikk. Klonazepam kan gjerne startes i doser på 0,25 til 0,5 mg x 2. Maksimum dose for denne indikasjonen angis til 2 mg x 2 . Gradvis opptrapping reduserer sedative effekter (3). Zolpidem skiller seg fra zopiklon mht til effekter, hvorav sistnevnte er mer lik BZ mht til effekt . Zolpidem og zaleplon har en litt annen reseptoraffinitet enn zopiklon, og mangler i vanlige doser antikonvulsive og muskelrelakserende egenskaper.

For benzodiazepiner er det store individuelle forskjeller mht toleranseutvikling og avhengighet ved langtidsbruk. Dette gjør det dessverre meget vanskelig å angi grenser for doser, doseringshyppighet og –varighet, og risiko for avhengighet hos en pasient.

For z-hypnotika er det heller ikke noen klar dosestørrelse som gjør at man bør reagere. Det kan like gjerne være snakk om små doser over lang tid. Hvis det skal skilles mellom bruk av z-hypnotika kan zolpidem være å foretrekke til pasienter som kun har innsovningsproblemer. Til pasienter med flere oppvåkninger gjennom natten og/eller våkner tidlig om morgenen kan det anbefales et søvnmiddel med lengre halveringstid, slik som zopiklon. For begge gjelder det at langvarig bruk kan gi avhengighet, og at daglig bruk utover 2-4 uker derfor ikke anbefales.

Lavest mulig effektive dose, intermitterende bruk (legge seg uten tabletter en til tre kvelder i uken) vil redusere seponeringsreaksjoner og abstinens. Informer pasienter om at evt forbigående ubehag når legemiddel går ut av kroppen. Abstinens ved opioider er kortvarig og intens, mens for benzodiazepiner er den mindre intens men langvarig. Seponeringsregimer etter langvarig bruk kan derfor gå over flere mnd.

Antipsykotika med sederende effekt anbefales ikke å bruke ved behandling av søvnvansker uten at det foreligger agiterte psykoser eller hypomanier/manier.

Benzodiazepiner i psykiatri Dato for henvendelse: 20.02.2017

Les mer: Benzodiazepiner i psykiatri

Dokumentasjon for behandling med topiramat for bipolar lidelse (RELIS)

Topiramat anbefales ikke ved bipolar lidelse. Ill.foto: hidesy, iStockphoto

RELIS – Regionale legemiddelinformasjonssentre – har publisert et stort antall spørsmål og svar på legemiddelspørsmål. Nylig fikk de dette spørsmålet:

SPØRSMÅL: Er det dokumentert effekt av topiramat (Topimax) ved bipolar lidelse?

SVAR: Vi har søkt i tilgjengelige databaser og sett på tilgjengelig evidensbasert dokumentasjon, vi har ikke funnet dokumentert effekt av topiramat ved bipolar lidelse. Topiramat (Topimax) har godkjenning i Norge for bruk som monoterapi hos voksne med partielle epileptiske anfall, generaliserte tonisk-kloniske anfall eller Lennox-Gastaut syndrom. Videre er det godkjent som profylakse mot migrenehodepine, men ikke som akuttbehandling. I en oversiktsartikkel fra 2016 i Cochrane med seks studier og totalt 1638 delttagere, fem av studiene hadde deltagere med maniske eller manisk-depressive episoder, i den sjette studien oppfylte pasientene kriteriene for depressive episoder. Topiramat ble sammenlignet med placebo og alternativ farmakologiske behandlingsformer (f.eks Litium) både som monoterapi og som tilleggsbehandling.

På bakgrunn av studiene greide man ikke å komme frem til en klar konklusjon om topiramats kliniske effekt ved bipolar lidelse. Litium var klart mer effektiv en topiramat når medikamentet var brukt som monoterapi under behandling av akutte affektive episoder ved bipolar lidelse. Vi har også sett på retningslinjene fra Australia og New Zealand hvor det oppgies at det ikke finnes noen randomiserte kliniske studier som kan danne bakgrunn for bruk av topiramat for pasienter med bipolar lidelse. I en oversiktsartikkel fra 2017 i International journal of Neuropsychopharmacology refereres det til 4 studier som viste negativ effekt av topiramat ved maniske episoder. Det anbefales i artikkelen å unngå bruk av topiramat hos pasienter med depressive perioder som kan forverres og indusere suicidalitet.

Les mer: Dokumentasjon for behandling med topiramat (Topamax) for bipolar lidelse

Dato for henvendelse: 09.05.2017 RELIS database 2017; spm.nr. 8470, RELIS Sør-Øst 

Metylfenidat ved bipolar sykdom – finnes det dokumentasjon? (Relis.no)

Mange med ADHD har også bipolar lidelse. Ill.foto: Alina555, iStockphoto

RELIS (Regionale legemiddelinformasjonssentre) har publisert et stort antall spørsmål og svar på legemiddelspørsmål. Nylig fikk de dette spørsmålet:

SPØRSMÅL: Henvendelse fra lege: Jeg har nylig fått henvist en pasient som ønsker behandling med Concerta (metylfenidat) mot bipolar lidelse. Tidligere alvorlig depresjon og mani er angitt som kontraindikasjon for behandling med metylfenidat. Jeg lurer på om det eksisterer forskning på bruk av metylfenidat ved bipolar lidelse?

SVAR: I preparatomtalen for metylfenidat er diagnostisert eller tidligere alvorlig depresjon, anorexia nervosa/anorektiske forstyrrelser, selvmordstendenser, psykotiske symptomer, alvorlige stemningsleieforstyrrelser, mani, schizofreni og psykopatisk/borderline personlighetsforstyrrelse angitt som kontraindikasjoner. Det angis videre at dette også gjelder bipolar (affektiv) lidelse med episodisk forløp som ikke er godt kontrollert.

Bipolar sykdom og ADHD kan forekomme hos samme pasient. I nasjonal faglig retningslinje for ADHD omtales dette som et av momentene som må vurderes, da enkelte av symptomene på mani og hypomani overlapper med de diagnostiske kriteriene for ADHD/hyperkinetisk forstyrrelse. Dette gjelder særlig symptomer og tegn som økt energinivå, lett distraksjon og taleflom.

Sentralstimulerende behandling hos pasienter med samtidig bipolar sykdom og ADHD
Mesteparten av dokumentasjonen for bruk av sentralstimulerende medisiner ved bipolar sykdom stammer fra pasienter med komorbiditet, slik som ADHD. Dokumentasjon for sikkerhet og effekt av slik sammenfallende behandling er basert på få studier med få pasienter, men peker i retning av at behandling med sentralstimulerende er effektivt for å kontrollere ADHD-symptomer ved bipolar sykdom. Risikoen for patologiske humørsvingninger ser ikke ut til å øke så lenge pasienten også behandles med stemningstabiliserende (som eksempelvis litium, valproat).

En nylig publisert, svensk registerstudie fant at behandling med metylfenidat er assosiert med mani hos pasienter med bipolar lidelse uten samtidig behandling med stemningsstabiliserende. Blant de som fikk behandling med stemningsstabiliserende var ikke behandling med metylfenidat assosiert med mani. (Resultatene fra denne studien, som ifølge forfatterne er den største gjennomført på risiko for mani, gir holdepunkt for at slik samtidig behandling kan gjennomføres når det er nødvendig.

Metylfenidat som monoterapi ved bipolar sykdom
Vi har ikke funnet randomiserte, kontrollerte studier hvor bruk av metylfenidat som monoterapi ved bipolar sykdom er undersøkt. I et klinisk oppslagsverk vises det ulike mulige behandlinger for bipolar depresjon, men bruk av sentralstimulerende som «forsterkende» behandling er ikke nevnt her.

Ifølge anekdotiske rapporter/kasuistikker/små studier benyttes klassiske sentralstimulerende (herunder amfetamin og metylfenidat) i noen tilfeller ved bipolar depresjon (5, 6(vedlagt)). Med bakgrunn i dette har Mcelroy og medarbeidere nylig gjennomført en randomisert, kontrollert, dobbeltblindet studie (n = 25 ) hvor lisdeksamfetamin ble forsøkt som tilleggsbehandling hos bipolare pasienter med synodromal depresjon ( til tross for optimalisert behandling med stemmingsstabiliserende). De fant ingen forskjell i effekt på depresjon evaluert med det kliniske scoringsverktøyet MADRS, men flere pasienter behandlet med lisdeksamfetamin oppga bedring av depresjon i verktøy for selvrapportering (søvnighet på dagtid, fatique). Studien er begrenset av et lite pasientgrunnlag og kort oppfølgingstid.

Når det gjelder unipolar depresjon er imidlertid ulike sentralstimulerende legemidler (metylfenidat, lisdeksamfetamin, modafinil) forsøkt både som monoterapi og som tillegg til annen behandling. Dokumentasjonen må karakteriseres som svak og motstridene, og kan i følge et oppslagsverk kanskje forsvares hos pasienter med alvorlig og langvarig depresjon.

KONKLUSJON
Vi har ikke funnet dokumentasjon for bruk av metylfenidat som monoterapi ved bipolar sykdom basert på randomiserte, dobbeltblindende studier. Sentralstimulerende behandling har imidlertid vært forsøkt både ved bipolar depresjon og unipolar depresjon hvor andre strategier ikke har ført frem. Tatt i betraktning av at inntil 20 % av pasienter med ADHD også lider av bipolar sykdom, må kontraindikasjonen ansees som relativ ved komorbiditet. Det er holdepunkt i litteraturen for at slik behandling kan gjennomføres.

Les mer: Metylfenidat ved bipolar sykdom – finnes det dokumentasjon?

Dato for henvendelse: 19.01.2017. RELIS database 2017; spm.nr. 4683, RELIS Nord-Norge

Slår et slag for psykofarmakologiske avdelinger (Nasjonal kompetansetjeneste ROP)

Forsker vil ha bedre legemiddelbruk. Foto: subtik, iStockphoto

Forsker Jørgen Bramness’ vil ikke ha medisinfrie avdelinger. I siste nummer av Psykisk helse etterlyser han avdelinger hvor medisiner brukes bedre.

Av Frøy Lode Wiig  

– Hvis man virkelig skulle gjøre noe, skulle man opprette avdelinger der legemidlene sto helt sentralt. Ikke fordi det skulle brukes mer legemidler, men bedre. Der kunne man innenfor trygge rammer finne de optimale dosene og de optimale legemidlene for hver enkelt, sier psykiater og forsker ved Nasjonal kompetansetjeneste ROP, Jørgen Bramness, i et intervju med bladet Psykisk helse.

Han mener det er for lite kunnskap om farmakologi blant leger og psykiatere, og understreker at legemidler som har effekt, som regel også har bivirkninger. Men mange bivirkninger oppdages ikke av legen eller brukeren. Det kan være fordi de er så like plagen selv, eller fordi man mistolker dem for nye sykdommer, sier Bramness.

Les mer: Slår et slag for psykofarmakologiske avdelinger (Nasjonal kompetansetjeneste ROP)

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: