Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Kategori

Oppsummert forskning

Klinisk signifikans i praksis (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Psykoterapi
Klinisk signifikans er også interessant på individnivå. Ill.foto: Colourbox.

Klinisk signifikans er ikke bare nyttig på gruppenivå. Den statistiske tilnærmingen kan også brukes for å se på endring i enkeltpasienters behandlingsforløp.

Av Tomas Formo Langkaas, Sverre Urnes Johnson, Kjersti Stenshorne, Cecilie Collin-Tiller, KariAnne R. Vrabel

Å følge med på pasienters utvikling er en sentral del av klinisk praksis. Innenfor psykoterapifeltet i dag finnes det to hovedtilnærminger til dette. Man kan enten gjøre det (1) gjennom vanlig klinisk observasjon eller (2) ved å ta i bruk et etablert tilbakemeldingssystem som eksempelvis Outcome Questionnaire (OQ; Lambert, 2015) eller Partners for Change Outcome Management System (PCOMS; Duncan & Reese, 2015). Det er fordeler og ulemper ved begge tilnærminger.

Fordelen med etablerte tilbakemeldingssystemer er at de kommer med normer og tolkningsregler som gir vitenskapelig basert kunnskapsgrunnlag for å vurdere behandlingsutvikling. Ulempen er at disse systemene er svært generelle og i begrenset grad gir informasjon om utvikling på spesifikke behandlingsmål i spesifikke saker. Her har derimot vanlig klinisk observasjon en fordel fordi man kan følge med på helt spesifikke behandlingsmål og i større grad finjustere behandlingstilnærming etter disse observasjonene. Ulempene ved klinisk observasjon er at det ofte vil være usikkerhet ved i hvor stor grad en observert endring gjenspeiler reell endring, samt risiko for å overfortolke observerte endringer til å være av større betydning enn det er faktisk grunnlag for.

Studier viser at behandlere ofte er i overkant optimistiske om behandlingsutvikling og i for liten grad fanger opp uheldig behandlingsutvikling (Hannan et al., 2005; Walfish, McAlister, O’Donnell, & Lambert, 2012). Dette har vært sentrale argumenter for å få behandlere til å bruke tilbakemeldingssystemer med tilhørende normer og feilmarginer for tolkning. Samtidig ser det ut til at det fungerer dårlig å pålegge behandlere å bruke standardisert måling. Garland, Kruse og Aarons (2003) fant at 92 % av behandlere som ble pålagt systematisk måling, valgte å ikke forholde seg til disse målingene når de tok kliniske beslutninger. Undersøkelsen deres viste videre at vanlige motforestillinger mot måling så ut til å ordne seg i tre hovedtemaer: (1) Systematisk måling oppleves som ressurskrevende, (2) det er usikkerhet rundt målingenes gyldighet og relevans, og (3) det oppleves vanskelig å tolke måleresultater på en måte som er nyttig i enkeltsaker.

Les mer: Klinisk signifikans i praksis (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Effekten av indikerte tiltak for forebygging av angst og depresjon hos barn og unge (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

tenåringer som leker i snøen
Et nytt forskningsprosjekt skal se på tiltak som forebygger angst og depresjon hos unge. Ill.foto: Colourbox.

Virker indikert forebygging av angst og depresjon hos barn og ungdom? I forberedelsen av et større forskningsprosjekt innenfor forebygging av emosjonelle lidelser hos barn har vi gjennomgått litteraturen for å danne oss en oversikt over dette arbeids- og forskningsfeltet.

Av Simon-Peter Neumer, Alexandra Costache, Roger Hagen

Denne artikkelen undersøker effekten av indikerte tiltak for forebygging av angst og depresjon hos barn og ungdom, og eventuelle mediatorer eller moderatorer knyttet til effekten av disse.

Angst og depresjon hos barn og unge

Hos barn og unge er angst og depresjon de hyppigst forekommende psykiske lidelsene. De er assosiert med betydelig nedsatt livskvalitet og andre negative effekter som blant annet nedsatte skoleprestasjoner, problemer med mellommenneskelige relasjoner, alkohol- og rusmisbruk, sosial isolasjon, selvskading og selvmord (Cox et al., 2012; James et al., 2013; Kendall, Safford, Flannery-Schroeder, & Webb, 2004). Problemene kan være betydelige også ved mildere angst og depressive plager (Lewinsohn, Solomon, Seeley, & Zeiss, 2000). Subkliniske depresjonssymptomer i ungdomsårene predikerer senere depresjon og selvmordsatferd i voksen alder (Fergusson, Horwood, Ridder, & Beautrais, 2005; Fombonne, Wostear, Cooper, Harrington, & Rutter, 2001), og angstlidelse i tidlig skolealder predikerer en angstlidelse fem år senere (Costello, Angold, & Keeler, 1999). Ungdom med angst eller depresjon har 2–3 ganger høyere risiko enn andre for å ha en angstlidelse eller en depresjon også i voksen alder (Pine, Cohen, Gurley, Brook, & Ma, 1998).

Angitt forekomst av angst- og depressive lidelser varierer noe mellom ulike studier, men det estimeres at 15–20 prosent av personer under 18 år i Norge på et tidspunkt i livet har oppfylt kliniske kriterier for depresjon, og omkring 20 prosent har hatt en angstlidelse i løpet av oppveksten. Opp mot halvparten av disse vil ha en betydelig funksjonsnedsettelse som følge av dette (Mathiesen et al., 2007). For mange av barna som viser symptomer på angst og depresjon i ung alder, vedvarer symptomene i mange år, ofte helt til voksen alder (Keller et al., 1992). Angstlidelser utvikles som regel tidligere enn depresjon (Mykletun et al., 2009). Det er også vanlig med blandede symptomer, særlig ved de mindre alvorlige tilfellene, som ofte ses i primærhelsetjenesten (Verdens helseorganisasjon, 1999).

Les mer: Effekten av indikerte tiltak for forebygging av angst og depresjon hos barn og unge (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Cochrane Clinical Answers: Hva er effekt og bivirkninger av vortioksetin?

deprimert ung mann i skogen
Forskningen som støtter bruk av vortioksetin mot depresjon, er av lav kvalitet. Ill.foto: Colourbox.

Det antidepressive midlet vortioksetin har sammenlignbar effekt med andre SNRI-antidepressiva, og muligvis færre bivirkninger, konkluderer Cochrane Clinical Answers. 

Cochrane Clinical Answers er en tjeneste som tar mål av seg å gi en leservennlig, forståelig, klinisk fokusert inngang til forskning av høy kvalitet oppsummert av Cochrane-samarbeidet i systematiske oversikter.

Spørsmål: Hva er fordelene og ulempene ved bruk av vortioksetin til voksne med depresjon?

Klinisk svar: Vortioksetin og serotonin-norepinefrin reopptaksinhibitorer (SNRI-er) kan ha lik effekt i å bedre behandlingsutfall for voksne med depresjon. Evidensen fra randomiserte, kontrollerte forsøk er imidlertid av svært lav kvalitet, og Cochrane-forskerne er usikre på forskningsfunnene.

Sammenliknet med SNRI-er for personer med depresjon viste vortioksetin ingen åpenbare forskjeller i respons, remisjon, depressive symptomer, aksept eller frafall på grunn av bivirkninger eller manglende effekt. Forskningsgrunnlaget som støtter disse resultatene, er av svært lav kvalitet, konkluderer de.

Vortioksetin ser samtidig ut til å kunne forårsake færre bivirkninger enn SNRI-er (gjennomsnittlig 621 mot 691 per 1000; lav kvalitets evidens)

Original engelsk tekst: What are the benefits and harms of vortioxetine for adults with depression?

Om Cochrane Clinical Answers

Clinical Answers er en tjeneste fra Cochrane Library, der konkrete kliniske spørsmål blir forsøkt besvart ved hjelp av oppsummert forskning. Svarene er skrevet slik at de skal kunne brukes til å ta beslutninger i praktisk arbeid med pasienter. Hvert Cochrane Clinical Answer inneholder et klinisk spørsmål, et kort svar og en mulighet for å «bore seg ned» i dokumentasjonen (forskningsresultatene). Svarene er laget for at det skal gå an å handle ut fra dem og for å informere beslutninger der de blir tatt sammen med pasienten.

Cochrane Library er den viktigste databasen for oppsummert forskning innen medisin og helsefag. Du har gratis tilgang til Cochrane Library gjennom Helsebiblioteket, som har frikjøpt databasen for alle i Norge (med norsk IP-adresse).

Relevante søkeord: Cochrane Clinical Answers, vortioksetin, vortioxetine, depresjon, antidepressiva

E-læring for helsepersonell ikke mer effektivt enn annen opplæring

Voksne som studerer sammen
E-læring og tradisjonelle metoder er omtrent like effektive. Ill.foto: Colourbox.

Cochrane Library har nylig publisert en systematisk oversikt som sammenlikner e-læring med tradisjonelle læringsmetoder for helsepersonell.

Bruk av e-læring, definert som ethvert pedagogisk tiltak formidlet elektronisk via Internett, har økt jevnt blant helsepersonell over hele verden. Flere studier har forsøkt å måle effektene av e-læring i medisinsk praksis, noe som ofte har vært forbundet med store positive effekter sammenliknet med ingen tiltak og med små positive effekter sammenlignet med tradisjonell læring (uten tilgang til e-læring). Resultatene er imidlertid ikke entydige.

Formål

Målet med denne systematiske oversikten var å vurdere effekten av e-læringsprogrammer kontra tradisjonell læring for helsepersonell for å forbedre pasientens utfall eller helsepersonells oppførsel, ferdigheter og kunnskaper.

Søkemetode og utvalgskriterier

Forskerne søkte i CENTRAL, MEDLINE, Embase, fem andre databaser og tre registre fram til juli 2016, uten begrensninger basert på språk eller status for publisering.

Forskerne inkluderte randomiserte studiene som vurderer effektiviteten av e-læring versus tradisjonell læring for helsepersonell. De ekskluderte forsøk med studenter og ikke-randomiserte studier.

Datainnsamling og analyse

Forskerne inkluderte 16 randomiserte studier med 5679 lisensierte helsepersonell (4759 blandede helsepersonell, 587 sykepleiere, 300 leger og 33 barnepleiere).

Funn

Sammenliknet med tradisjonell læring ved 12 måneders oppfølging, antyder dokumentasjonen med lav grad av sikkerhet at e-læring kan gi liten eller ingen forskjell i pasientutfall. På grunn av mangel på studier og data kunne forskerne ikke undersøke forskjeller i effekter over ulike undergrupper. På grunn av dårlig rapportering kunne de ikke samle tilstrekkelig informasjon til å fullføre en meningsfylt vurdering av risiko for bias (skjevhet) for de fleste kvalitetskriteriene. Forskerne vurderte risikoen for bias som uklar for de fleste studier, men de klassifiserte den største studien som å være i lav risiko for bias. Manglende data representerte en potensiell kilde til bias i flere studier.

Forfatternes konklusjoner

I sammenlikning med tradisjonell læring kan e-læring gi liten eller ingen forskjell i pasientresultater eller helsepersonells oppførsel, ferdigheter eller kunnskaper. Selv om e-læring kan være mer vellykket enn tradisjonell læring i bestemte medisinske utdanningsinnstillinger, kan generelle påstander om det som iboende mer effektivt enn tradisjonell læring være misvisende.

Aktuell lenke: E-learning for health professionals (Cochrane Library)

Helsebiblioteket har kjøpt fri Cochrane Library for alle i Norge (med norsk IP-adresse)

Relevante søkeord: elæring, e-læring, læring, helsepersonell, pedagogikk, Cochrane Library

AD/HD-medisinering – svakt vitenskapelig grunnlag (Tidsskrift for Den norske legeforening)

barn som skjærer grimaser
Medisineringen har økt kraftig, men det er stor usikkerhet rundt den langvarige effekten. Ill.foto: NWphotoguy, iStockphoto

Nye kunnskapsoppsummeringer viser over tid tynt kunnskapsgrunnlag for bruk av metylfenidat og amfetaminer i behandlingen av barn og unge med diagnosen AD/HD. Det bør få konsekvenser for helsetjenestens oppfølging og forståelse av disse pasientene.

Av Henrik Vogt og Charlotte Lunde

De siste tre tiårene er det internasjonalt skjedd en omdiskutert, sterk økning av diagnostisering og medisinering av AD/HD (hyperkinetisk forstyrrelse, attention deficit/hyperactivity disorder). Økningen tiltok i Norge i 1990-årene. Antallet barn og unge under 19 år som fikk AD/HD-medisiner her i landet økte videre fra 9 263 i 2004 til 18 681 i 2016. Av disse brukte 16 662 amfetaminderivatet metylfenidat (Ritalin, Concerta m.fl.).

Denne økningen kan ikke forstås uten en underliggende sterk tro på farmakologisk intervensjon som effektivt tiltak. Nye publikasjoner tydeliggjør imidlertid at dokumentasjonen for behandlingseffekten er svak, spesielt når det gjelder langtidsbehandling.

Les mer: AD/HD-medisinering – svakt vitenskapelig grunnlag (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Behandling av barn og unge med konversjonslidelser (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Pasientgruppen har høy grad av sensitivitet for omgivelsene. Ill.foto: mattjeacock, iStockphoto

Konversjonslidelser hos barn har få klare retningslinjer for behandling. Denne litteraturgjennomgangen gir en praktisk oversikt over behandlingsstudier og faktorer som kan påvirke bedring.

Av Birgitte Kristin Rusten, Solveig S. Gjems og Krister W. Fjermestad

Konversjonslidelser er forstyrrelser i kroppslige funksjoner med nevrologiske, sensoriske eller motoriske symptomer som ikke (fullt ut) kan forklares av kjente medisinske årsaker (American Psychiatric Association, 2000). I ICD-10 kodes konversjonslidelser med kodene F44.0 til F44.9, som inkluderer dissosiativ amnesi, stupor, motoriske forstyrrelser, krampetilstander, følelsesløshet og sanseutfall, samt transe- og besettelsestilstander (World Health Organization, 1992). I DSM-IV-TR og DSM-V brukes samlebegrepet konversjonslidelser, som kodes i kategori 300.11 (American Psychiatric Association, 2000; 2013).

Konversjonssymptomer oppleves av pasienten som ufrivillige og kan variere fra milde og forbigående somatiske plager til kroniske funksjonsnedsettelser (Kozlowska, Nunn & Rose, 2007). I tillegg til konversjonslidelse brukes også enkelte smalere og videre begreper i klinisk sammenheng. De vanligste er medisinsk uforklarlige symptomer (MUS), psykogene ikke-epileptiske anfall (PNES) og psykogen bevegelseslidelse. Forekomsten av konversjonslidelser varierer mellom 1 til 4:100 000 (Ani, Reading, Lynn, Forlee & Garralda, 2013; Kozlowska et al., 2007) og 1:1000 (Lieb, Pfister, Mastaler & Wittchen, 2000). Konversjonslidelse forekommer hyppigere blant ungdom enn blant yngre barn (Nandi, Banerjee, Nandi & Nandi, 1992) og ses oftere blant jenter (Lieb et al., 2000). Ved konversjonslidelser hos barn er det rapportert om høy grad av komorbiditet for psykiske vansker, spesielt angst og depresjon (Bhatia & Sapra, 2005; Kozlowska et al., 2007; Sawchuk & Buchhalter, 2015). Mange har også fysiske symptomer i tillegg til konversjonssymptomet. Hyppigst forekommende er somatoforme smerter og utmattelse (Kozlowska et al., 2007). Lavere psykososial funksjon, inkludert søvn- og skolevansker og færre fritidsaktiviteter, er beskrevet for barn med PNES (Akdemir, Uzun, Pehlivanturk-Ozsungur & Topcu, 2013; Salpekar et al., 2010).

Les mer: Behandling av barn og unge med konversjonslidelser (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Betydningen av stress tidlig i livet for epigenetisk variasjon (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

dna-struktur
Dyrestudier har vist sammenheng mellom stress og epigenetisk variasjon. Ill.foto: Colourbox.

Stress tidlig i livet øker risikoen for psykiske og somatiske sykdommer senere i livet. Epigenetisk variasjon kan være den underliggende biologiske mekanismen som kroppen bruker for å regulere dette arv–miljø-samspillet.

Av Ellen Wikenius, Mona Bekkhus, Pål Gunnar Marthinsen og Anne Margrethe Myhre

Nyere forskning tyder på at epigenetisk variasjon er en biologisk prosess kroppen bruker for å regulere samspillet mellom arv og miljø. Psykologisk forskning har de siste 15 årene hatt økende fokus på samspillet mellom genetisk sårbarhet og miljøfaktorer for utviklingen av somatiske og psykiske lidelser.

Som i Caspi og medarbeideres viktige artikkel i Science (Caspi et al., 2003) om samspillet mellom gener og miljø hos barn som har vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt og utvikling av antisosial atferd. Studier av epigenetisk variasjon som den underliggende mekanismen har kommet langt i dyreforskningen, men forskning på hvordan epigenetisk variasjon kan mediere sammenhengen mellom tidlig stress og psykiske vansker hos mennesker, er relativt ny (Rutter & Pickles, 2016).

I denne artikkelen vil vi gå gjennom 28 publiserte originalartikler som tar for seg sammenhenger mellom epigenetisk variasjon og stress tidlig i livet hos mennesker, samt diskutere den mulige betydningen av disse funnene. Dyrestudier har vist at stress tidlig i livet fører til epigenetiske variasjoner.

Les mer: Betydningen av stress tidlig i livet for epigenetisk variasjon (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Vennskap kan være et effektivt tiltak mot ensomhetsfølelse

Effekt av vennskap som behandling har blitt oppsummert. lll.foto: diane39, iStockphoto

En systematisk oversikt publisert i tidsskriftet BMJ Open nylig slår fast at opprettelse av vennskap med frivillige kan være et effektivt tiltak mot følelse av ensomhet.

Opprettelse av vennskap som støttende en-til-en-samvær gis gjerne av en frivillig. Dette tiltaket gis i økende grad til personer som har belastende fysiske eller psykiske tilstander. Nytten av dette tiltaket  har til nå vært ukjent, ifølge denne systematiske oversikten.
Totalt 14 studier ble inkludert i den systematiske oversikten, men bare 7 av disse ble vurdert til å ha lav risiko for bias (skjevhet). Kvaliteten på studiene ble vurdert som middels god. Selv om alle studiene viste effekt, ble ikke effekten av tiltaket vurdert som statistisk signifikant for alle studiene. Effekten ble vurdert som liten (pasient-rapportert).

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: