Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Kategori

Psykisk helsearbeid

Ny utgave av Psykiatrisk legevakthåndbok lagt ut på Helsebiblioteket

Ung deprimert mann trøstes av eldre kvinne.
Håndboka kan også brukes på vanlig legevakt. Ill.foto: Colourbox.

Psykiatrisk legevakthåndbok er nettopp klar i ny utgave. Du kan laste den ned fra Helsebiblioteket.

Det gjør du ved å gå til http://www.helsebiblioteket.no/psykisk-helse og velge oppslagsverket Psykiatrisk legevakthåndbok. Boka er utgitt av Oslo universitetssykehus og inneholder flere viktige prosedyrer for arbeidet på psykiatrisk legevakt.

Psykiatrisk legevakt har siden 1998 utgitt sin egen håndbok. De siste årene har den blitt oppdatert årlig elektronisk. Det har vært to utgaver av håndboka, en for de ansatte og en for studenter og hospitanter. En del av det som omtales, finnes ikke omtalt i noen vanlig lærebok, og kan også brukes på vanlig legevakt. I den siste utgaven er teksten kortet ned og spisset  ytterligere.

Innenfor noen spesialområder står enkeltpersoner som forfattere.  Dr.med. Jon G Reichelt, sjef for Forsvarets sanitet, skriver om PTSD og panikkangst, psykologspesialist Fredrik A Walby, Nasjonalt senter for selvmordsforebygging og forskning, skriver om selvmordsforebygging og psykologspesialist Eivind Normann-Eide ved Avdeling for personlighetspsykiatri skriver om ustabil personlighetsforstyrrelse. De andre kapitlene står ledelsen ved Psykiatrisk legevakt for. Ewa Ness har vært redaktør.

Les mer: Psykiatrisk legevakthåndbok

Forskningsnyheter i oppslagsverket UpToDate

ung mann som leser på kafé
Det elektroniske oppslagsverket UpToDate gir deg både veletablert praksis og de siste forskningsresultatene. Ill.foto: Colourbox.

Oppslagsverket UpToDate har en nyhetstjeneste som du kanskje ikke har hørt om: «What’s new in psychiatry» tar for seg nye forskningsresultater viktige for psykiatri-faget. 

What’s new in psychiatry er delt opp etter psykiske lidelser. Under bipolar lidelse kan du for eksempel lese om mulige nye behandlingsformer.

Det finnes tilsvarende tjenester for allmennmedisin, dermatologi, pediatri og over 20 andre medisinske spesialiteter.

Går du inn på What’s new in psychiatry, ser du at det har skjedd en del den siste tiden. Innen alle disse områdene har det kommet oppdateringer i løpet av 2018:

Hvis du synes det blir mange oppdateringer, kan du lese bare de med størst betydning for praksis: Practice changing updates.

UpToDate brukes mye av sykehusleger, og er fritt tilgjengelig for alle i Norge (med norsk IP-adresse). Det er Helsebiblioteket som har kjøpt denne tilgangen.

Aktuelle lenker:

What’s new in psychiatry (UpToDate)

Practice changing updates (UpToDate)

Relevante oppslagsord: oppslagsverk, uptodate, nyheter, medisin, psykisk helse, psykiatri, helsebiblioteket

Dette er en oppdatert utgave av en artikkel som har stått tidligere i PsykNytt

Vil hindre drop-out fra fysisk trening (ROP.no)

Spinning-klasse
Støtte fra andre er viktig for å unngå å droppe ut. Ill.foto: Colourbox.

Det er økt interesse for fysisk trening som del av rusbehandling. En ny studie har undersøkt hvorfor pasienter dropper ut av treningsopplegg. Enkle tiltak kan få flere til å fortsette, mener norsk forsker.

Av Sissel Drag

En gruppe danske forskere står bak studien «Exercising alcohol patients don’t lack motivation but struggle with structures, emotions and social context – a qualitative dropout study». Hensikten var å undersøke hvilke årsaker som lå til grunn for at pasienter i rusbehandling droppet ut av treningsopplegg knyttet til behandlingen. De viktigste grunnene til at deltakerne droppet ut av treningsopplegget var: Treningsformen var kjedelig og/eller kunne ikke utføres på grunn av skader.

Mangel på oppmuntring

Mangel på støtte fra de andre i gruppa eller motstridende interesser innad i gruppa: Noen ville bare trene, mens andre ville snakke om ting knyttet til alkohol og recovery. Skam, skyldfølelse: «Jeg er ikke like god som de andre i gruppa.» «Jeg føler meg lite attraktiv, overvektig – og jeg som pleide å være i god form…» «Tiltaket minnet meg om alkoholproblemet, mens jeg ønsker å gå videre.»

Om studien

Deltakerne i forskningsprosjektet ble rekruttert fra rusbehandlingsinstitusjoner i Danmark. Deltakerne ble tilbudt organisert trening som et tillegg til vanlig behandling ved problematisk alkoholbruk. Utgangspunktet var 175 personer, som ble randomisert til enten vanlig behandling eller til et seks-måneders treningsprogram. Kontrollgruppa ble gitt et treningsopplegg de kunne følge på egen hånd, mens tiltaksgruppa trente sammen med andre i et fast opplegg. Treningsformen var løping. Av de 175 personene som deltok i studien, droppet 65 deltakere ut. Av de 65 som ikke fullførte treningsopplegget, var det 17 personer som var villige til å stille til et «drop out-intervju». Datamaterialet i studien er basert på informasjon innhentet fra disse 17 personene.

Positive effekter av trening

Selv om de 17 deltakerne hadde droppet ut av treningsopplegget, hadde de hatt positive erfaringer med å ha deltatt på trening. De fremhevet at de hadde fått et eksempel på hvordan trening kunne fungere som en erstatning for alkohol i livene deres, og enkelte av deltakerne fant andre treningsformer som passet dem bedre, som svømming, sykling og treningssentre. I tillegg ble deltakerne minnet på de positive effektene av trening på den psykiske helsen, som mer glede, økt energi, forbedret konsentrasjon, mindre stress og større velvære. Mange oppga at de var blitt inspirert til å ha en mer fysisk aktiv livsstil, som å sykle til jobben eller finne noen å trene sammen med. Forfatterne av den danske studien foreslår at framtidige treningsopplegg for ruspasienter også omfatter sosio-psykologiske tiltak for å fremme sosial støtte fra de andre deltakerne i treningsgruppa og fra omgivelsene ellers.

Les mer: Vil hindre drop-out fra fysisk trening (ROP)

Effekten av indikerte tiltak for forebygging av angst og depresjon hos barn og unge (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

tenåringer som leker i snøen
Et nytt forskningsprosjekt skal se på tiltak som forebygger angst og depresjon hos unge. Ill.foto: Colourbox.

Virker indikert forebygging av angst og depresjon hos barn og ungdom? I forberedelsen av et større forskningsprosjekt innenfor forebygging av emosjonelle lidelser hos barn har vi gjennomgått litteraturen for å danne oss en oversikt over dette arbeids- og forskningsfeltet.

Av Simon-Peter Neumer, Alexandra Costache, Roger Hagen

Denne artikkelen undersøker effekten av indikerte tiltak for forebygging av angst og depresjon hos barn og ungdom, og eventuelle mediatorer eller moderatorer knyttet til effekten av disse.

Angst og depresjon hos barn og unge

Hos barn og unge er angst og depresjon de hyppigst forekommende psykiske lidelsene. De er assosiert med betydelig nedsatt livskvalitet og andre negative effekter som blant annet nedsatte skoleprestasjoner, problemer med mellommenneskelige relasjoner, alkohol- og rusmisbruk, sosial isolasjon, selvskading og selvmord (Cox et al., 2012; James et al., 2013; Kendall, Safford, Flannery-Schroeder, & Webb, 2004). Problemene kan være betydelige også ved mildere angst og depressive plager (Lewinsohn, Solomon, Seeley, & Zeiss, 2000). Subkliniske depresjonssymptomer i ungdomsårene predikerer senere depresjon og selvmordsatferd i voksen alder (Fergusson, Horwood, Ridder, & Beautrais, 2005; Fombonne, Wostear, Cooper, Harrington, & Rutter, 2001), og angstlidelse i tidlig skolealder predikerer en angstlidelse fem år senere (Costello, Angold, & Keeler, 1999). Ungdom med angst eller depresjon har 2–3 ganger høyere risiko enn andre for å ha en angstlidelse eller en depresjon også i voksen alder (Pine, Cohen, Gurley, Brook, & Ma, 1998).

Angitt forekomst av angst- og depressive lidelser varierer noe mellom ulike studier, men det estimeres at 15–20 prosent av personer under 18 år i Norge på et tidspunkt i livet har oppfylt kliniske kriterier for depresjon, og omkring 20 prosent har hatt en angstlidelse i løpet av oppveksten. Opp mot halvparten av disse vil ha en betydelig funksjonsnedsettelse som følge av dette (Mathiesen et al., 2007). For mange av barna som viser symptomer på angst og depresjon i ung alder, vedvarer symptomene i mange år, ofte helt til voksen alder (Keller et al., 1992). Angstlidelser utvikles som regel tidligere enn depresjon (Mykletun et al., 2009). Det er også vanlig med blandede symptomer, særlig ved de mindre alvorlige tilfellene, som ofte ses i primærhelsetjenesten (Verdens helseorganisasjon, 1999).

Les mer: Effekten av indikerte tiltak for forebygging av angst og depresjon hos barn og unge (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Når åpenhet er til skade (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Hvis ingen bryr seg om det man forteller, kan det være uheldig å åpne seg. Ill.foto: Colourbox.

Mange mennesker blir bedre av å dele sine vansker, akseptere dem og snakke om dem. Men betyr det at åpenhet alltid er et gode?

Av Hedvig Montgomery og Arne Jørgen Kjosbakken

Mange deler mye av seg selv, enten det er på Facebook, egen blogg, Instagram, Tumblr, Twitter eller andre steder, også klienter. Som fagpersoner må vi derfor være parate til å gi råd om deling er en god idé eller ikke. Svaret er ikke gitt, mange følger lett en ryggmargsrefleks som handler om å beskytte klientens privatliv. Eller vi lar oss styre av den andre sterke impulsen, og tenker at åpenhet er den beste medisin mot alt, siden vansker fort vokser når de undertrykkes eller skjules. Men både total diskresjon og total åpenhet kan være skadelig for den enkelte klient. Så hvordan skal vi komme frem til et svar?

I det følgende skal vi vise noen av de refleksjonene vi har gjort oss gjennom de årene vi har jobbet med tv- og mediebransjen som psykologer og rådgivere. Åpenhet kan være både riktig og viktig, men vi har erfart at noen faktorer må være på plass for at resultatet skal bli godt. Både for den som deler, for familien og andre nære rundt personen, og for det generelle publikum. Historien blir endret av å deles Det som er fortalt, kan også ses på en ny måte – på godt og på vondt. Reaksjonene en historie skaper, utenfrablikket som fortellingen gir, hva som blir fortalt, og hva som blir utelatt, alt er med på å gi historien et nytt innhold.

En eldre kvinne kom innom kontoret vårt for noen år siden. Hun hadde vært med i et innslag på tv. Et hyggelig innslag som viste hvordan hun hver morgen besteg en liten fjelltopp i nærområdet. Dette hadde hun gjort helt uten unntak siden hun var barn. Opptakene gikk bra, hun likte kameramannen og reporteren. Hun så frem til at reportasjen skulle vises. Etter flere måneders venting kom endelig fredagskvelden. Akkurat denne dagen skulle hun spise middag hos sin søster, og hun gledet seg til å se innslaget sammen med søsteren og hennes familie. Stor var overraskelsen da søsteren ganske lunkent påpekte at de skulle spise kake akkurat da. Og enda mer overrasket ble vår kvinne da hun ble sittende alene i tv-stuen og se innslaget, mens de andre spiste kake. Hun følte seg svært såret og avvist. Dagen etter gikk hun for første gang ikke sin lille topp-tur. Noe var ødelagt. Kvinnen hadde ikke delt noe som var spesielt privat, men likevel noe som var viktig for henne. Hun ble heller ikke dårlig fremstilt. Likevel ga delingen henne opplevelsen av å være lite verdifull.

Noen ganger er det direkte skadelig å dele, som når en sterk historie ikke skaper den forventede reaksjonen. Som når man forteller om å være del av generasjon perfekt, og får høre at man er selvsentrert og sutrete. Eller man forteller om egen psykose, og opplever at ingen kaller en inn til jobbintervju lenger. Da kan vanskene forverres fordi resultatet blir mer ensomhet og isolasjon, i stedet for å vekke den aksepten som var drivkraften for å åpne seg.

Les mer: Når åpenhet er til skade (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Medisinfri etter basal eksponeringsterapi (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Hånd med tabletter
Flere av dem som sluttet med psykofarmaka, var i arbeid etter fem år. Ill.foto: Colourbox.

Vestre Viken tilbyr basal eksponeringsterapi til døgnpasienter med alvorlige sammensatte psykiske lidelser og lavt funksjonsnivå. I behandlingen kan de som ønsker det, få hjelp til å bli medisinfrie.

Av Jan Hammer, Didrik Heggdal, Arne Lillelien, Peggy Lilleby, Roar Fosse

Det sentrale behandlingselementet er eksponering for uønskede indre opplevelser, betegnet som eksistensiell katastrofeangst. Vi undersøkte pasientenes psykososiale fungering etter minst to år etter avsluttet døgnbehandling.

Materiale og metode

Det var tilgjengelige data for 33 av 36 utskrevne pasienter. Vi registrerte psykofarmakabruk, symptom- og funksjonsnivå (Global Assessment of Functioning, GAF), utdanningsnivå, arbeidsevne og boevne ved inntaks- og oppfølgingstidspunktet samt innleggelser året før inntak og oppfølging. Grad av eksponering ble skåret ved utskrivning.

Resultater

Ved oppfølgingstidspunktet (i gjennomsnitt 5,3 år) var 16 personer medisinfrie, mens 17 fremdeles brukte psykofarmaka. Gjennomsnittlig GAF-skår i den medisinfrie gruppen var ca. 65, noe som tilsvarer milde symptomer og lettere sosiale utfordringer. I psykofarmakagruppen var gjennomgjennomsnittlig GAF-skår ca. 41, noe som indikerer alvorlige problemer og behandlingsbehov. Fire av de medisinfrie og 13 av dem som brukte psykofarmaka, var blitt reinnlagt året før oppfølgingen, og henholdsvis ni og én var i minst 50 % arbeid. Medisinfrie pasienter med høy grad av eksponering hadde best psykososial fungering. De syv som oppnådde full tilfriskning, var alle medisinfrie.

Fortolkning

De pasientene som i basal eksponeringsterapi valgte å eksponere seg, trappet ned psykofarmakabruken og etter hvert ble medisinfrie, viste ved langtidsoppfølgingen bedre psykososial fungering enn de som fortsatt brukte psykofarmaka.

Les mer: Medisinfri etter basal eksponeringsterapi (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Hva er forskjellen på veileder, retningslinje, behandlingslinje og pasientforløp?

Ill.foto: Runar Eggen
Retning angis av mange forskjellige dokumenter i helsevesenet, og det er lett å bli forvirret. Ill.foto: Runar Eggen

Behandlingslinjer kalles også pasientforløp eller behandlingsforløp. Retningslinjer og veiledere er ikke helt det samme, eller er de det? Her finner du forskjellen på dokumenttypene.

Av Runar Eggen og Anne Hilde Røsvik

Dokumenttypene har det til felles at de skal virke normerende. De gir anbefalinger – hva helsepersonell bør gjøre. Forskjellene mellom dem er ikke alltid så innlysende.

Hva er en veileder?

Veiledere omtaler og beskriver et fagområde på et generelt og overordnet nivå, mer generelt enn en retningslinje. Et eksempel er veileder til forskrift om individuell plan. En veileder kan inneholde én eller flere retningslinjer for håndtering av spesifikke sykdommer innen fagområdet. Nasjonale veiledere utarbeides av Helsedirektoratet.

Hva er en retningslinje?

Helsebiblioteket beskriver på sin definisjonsside retningslinjer som systematisk utviklede råd og anbefalinger utarbeidet for å støtte helsepersonell og pasienter i konkrete helserelaterte situasjoner. Retningslinjene gir anbefalinger knyttet til alle ledd i behandlingskjeden – forebygging, diagnostikk, behandling, oppfølging og kommunikasjon til pasient og pårørende. De beskriver også ofte hvilket arbeid som skal gjøres og av hvem.

En retningslinje er gjerne mer konkret og rettet mot klinisk praksis enn en veileder, men betegnelsene har blitt brukt om hverandre. Nasjonale retningslinjer utarbeides av Helsedirektoratet.

Hva er en prosedyre?

Prosedyrer er detaljerte beskrivelser av hvordan helsepersonell bør utføre klinisk avgrensede oppgaver, som for eksempel blodprøvetakning, hjerte-lungeredning, spirometrimåling, med mer. Prosedyrer kan være medisinskfaglige eller administrative. Prosedyrene bør lages på grunnlag av dokumenter som synliggjør kunnskapsgrunnlaget for prosedyren og valg som er gjort i utarbeidelsen av denne. Det bør være tydelig sammenheng mellom prosedyren og tilhørende dokumenter som prosedyren bygger på, for eksempel veiledere, retningslinjer, strategidokumenter der brukerønsker, politiske ønsker eller annet er beskrevet. Prosedyrer kan samles i metodebøker eller virksomhetens kvalitetssystem.

Hva er en behandlingsanbefaling?

Behandlingsanbefalinger er konkrete råd og anbefalinger om behandling. Ofte lages sammendrag av en retningslinje, der alle behandlingsanbefalingene er trukket ut, slik at retningslinjen blir mer kortfattet og brukervennlig.

Giftinformasjonen lager for eksempel behandlingsanbefalinger, ut fra sine grunnlagsdokumenter om forgiftninger. Disse omfatter diagnostikk, behandling og oppfølging, og ledsages av referanseliste. Dermed vil disse behandlingsanbefalingene ligge nær opp mot det som av andre betegnes som retningslinjer.

Legemiddelverket hadde tidligere noe de kalte terapianbefalinger som gjaldt legemidler, men denne betegnelsen brukes ikke lenger.

Hva er en behandlingslinje (helhetlig pasientforløp, behandlingsforløp)?

I norske Wikipedia blir behandlingslinje beskrevet som: et verktøy som brukes til å styre kvaliteten i helsevesenet, inkludert standardisering av behandlings-, pleie- og omsorgsprosesser.

En behandlingslinje beskriver hvem som skal gjøre hva, til hvilken tid, med hvilket forventet resultat, for en bestemt pasientgruppe. De lengste behandlingslinjene handler om hele forløpet – og beskriver både primær- og spesialisthelsetjenestens oppgaver.

Behandlingslinjer utarbeides som regel ved det enkelte foretak, men det fins også behandlingslinjer som gjelder på tvers av foretak.

Helhetlige pasientforløp skiller seg fra behandlingslinjer ved at de har en bredere tilnærming og går på tvers av nivåer og virksomheter. Behandlingslinjer er i hovedsak avgrenset til spesialisthelsetjenesten, skriver Helsedirektoratet.

Helsedirektoratet beskriver helhetlige pasientforløp som En helhetlig, sammenhengende beskrivelse av en eller flere pasienters kontakter med ulike deler av helsevesenet i løpet av en sykdomsperiode

Helhetlige pasientforløp er viktig for at samarbeidet i helsevesenet skal bli bedre, og for å avklare eller definere ansvar mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen. Det har blitt arrangert læringsnettverk for å forbedre pasientforløp forskjellige steder i landet. Anders Grimsmo hos Norsk Helsenett har skrevet en egen veileder for utarbeidelse av pasientforløp (Veien frem til helhetlig pasientforløp).

Helhetlige pasientforløp er viktig for kontinuitet og sammenheng i behandlingen når pasienten beveger seg i pasientforløpet på tvers av ulike helsenivå. Enten det gjelder intern overflytting i sykehus eller i kommunen, eller mellom spesialist -og primærhelsetjeneste.

Sykehus og kommunehelsetjeneste har en tendens til å tenke forskjellig om pasientforløp. Mens pasientforløp i sykehus ofte er utviklet på bakgrunn av faglige retningslinjer for enkeltdiagnoser, er hovedmålet i  kommunehelsetjenesten å ivareta pasientens samlede behov og funksjonsevne, og legge til rette for at pasienten skal greie seg selv på best mulig måte.

Hva er et pakkeforløp?

Begrepet pakkeforløp kommer fra Danmark. En beskrivelse av hva et pakkeforløp er, finner vi hos Region Hovedstadens psykiatriske hospital:

  • Et standard forløp for behandlingen av en bestemt sykdom
  • Undersøkelser og behandlinger er bestemt og beskrevet på forhånd
  • De enkelte delene av behandlingen er tilrettelagt etter faste forløpstider
  • Er utarbeidet av faglige eksperter innen sykdomsområdet

Kanskje det viktigste punktet i listen er faste forløpstider. Nettstedet Regjeringen.no beskriver pakkeforløp som en nasjonal standard for hvor lang tid de ulike elementene i et behandlingsforløp skal ta.

Formålet med å implementere pakkeforløp er å sikre et ensartet behandlingskvalitet og å skape et bedre og mer sammenhengende forløp av behandlingen for pasienten. Pakkeforløp innføres nå i Norge. De gjelder for hele landet.

Sammenfatning

Vi kan prøve å sette opp et hierarki av disse dokumenttypene:

  • Veileder er mer generelt enn en…
  • Retningslinje, som inneholder…
  • Behandlingsanbefalinger, som er mer generelt enn en…
  • Metodebok, som inneholder…
  • Prosedyrer – hvordan du gir en konkret behandling

Helsebiblioteket har en stor samling av norske retningslinjer og prosedyrer. I Helsebibliotekets retningslinjesamling inngår et stort antall veiledere. Helsebiblioteket har en egen samling norske og internasjonale retningslinjer for psykisk helse.

Aktuelle lenker:

Forklaring av hva et pakkeforløp er (Sundhed.dk)

Helsebibliotekets definisjoner av retningslinjer

Veileder for utvikling av kunnskapsbaserte retningslinjer

Relevante søkeord: veiledere, retningslinjer, prosedyrer, fagprosedyrer, pakkeforløp, behandlingslinjer, pasientforløp, metodebøker, behandlingsanbefalinger

 

Bokanmeldelse: Om utbrenthet i hjelperyrkene (Tidsskrift for Den norske legeforening)

bokforside
Psykologen ble sintere og mer kranglete av arbeidet over tid.

Per Isdal har arbeidet som psykolog i 30 år. Han ble høsten 2017 utnevnt til ridder av St. Olavs Orden for sitt pionerarbeid innen Stiftelsen Alternativ til Vold og sitt mangeårige engasjement for å hjelpe voldsutøvere.

Anmeldt av Trond Heir

I Smittet av vold fremhever han at det er et privilegium å få arbeide med mennesker, bety noe for dem og se dem komme ut av vanskene, men at dette også gjør oss sårbare. Møtet med andre menneskers lidelse, fortvilelse og sorg påvirker oss og over tid kan det forandre oss: «We cannot walk through water without getting wet». Forfatteren forteller hvordan han etter mange år i sitt arbeid satte seg ned og forsøkte å skrive ned hvordan han hadde det med seg selv og livet. Han opplevde det som vondt å lese det han selv hadde skrevet. Han var blitt et menneske han helst ikke ville være: Sintere, mer kranglete, mindre omgjengelig og mindre sosial.

Frustrasjonen han kjente tilla han enten andre; de var inkompetente eller idioter, eller egen utilstrekkelighet; han var ikke bra nok, flink nok, takknemlig nok. Det var først etter en grundig selvransakelse at han forsto at dette hadde noe med innholdet i jobben å gjøre: «Det mørket jeg møtte i jobben, ble til mørke i meg. Rundt meg så jeg andre hjelpere på mitt fagfelt som ble enda mer preget av arbeidet enn meg. Noen forsvant, og kom aldri tilbake».

Les mer: Mørket på jobben og mørket i meg (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Per Isdal. Smittet av vold: Om sekundærtraumatisering, compassion fatigue og utbrenthet i hjelperyrkene. 306 s, tab, ill. Bergen: Fagbokforlaget, 2017. Pris NOK 399 ISBN 978-82-450-2202-5

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: