Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Kategori

Psykisk helsearbeid

Informasjon om forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring (Helsedirektoratet.no)

deprimert ung jente hos legen
Vi må bli bedre til å lære av andres erfaringer, mener Helsedirektoratet.  Illustrasjonsfoto: Colourbox.

Ledere i helse- og omsorgstjenestene har ansvar for god kvalitet og trygge tjenester. Selv om kvaliteten i norsk helse- og omsorgstjenesten er god, er det også store forskjeller og rom for forbedringer.

– Det er av stor betydning at ledere på alle nivåer jobber systematisk med forbedring. Mye er bra, men vi må bli bedre til å lære av andres erfaringer, sier avdelingsdirektør Anne-Grete Skjellanger i Helsedirektoratet.

Forskriften beskriver hvilke plikter ledere har til å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere.  Sentralt i forskriften er:

  • lederes ansvar
  • medarbeideres involvering
  • krav til brukermedvirkning
  • krav til forbedring
  • krav til kvalitet
  • system og kultur

– Gjennom tydeligere og mer tjenestetilpassede krav skal forskriften bidra til å gi den som har det overordnede ansvaret for virksomheten et godt verktøy for systematisk styring og ledelse, samt kontinuerlig forbedring, sier Skjellanger.

Standard presentasjon for å skape lik forståelse

For å bidra til at flere i helse- og omsorgssektoren skal kjenne til forskriftens innhold, har Helsedirektoratet utarbeidet veiledende materiell i form av en standard Power-Point-presentasjon. Standardpresentasjonen kan brukes av alle som skal snakke om eller jobbe med ledelse og kvalitetsforbedring. Hensikten er å gi en oversikt over intensjon og krav i forskriften til ledere og ansatte i egen organisasjon.

– Det er viktig at alle deler av helsetjenesten får den samme forståelsen for betydningen av forbedringsarbeid, sier Skjellanger, og oppfordrer alle til å ta presentasjonen i bruk i sine virksomheter.

Last ned alle vedlegg her: Informasjon om forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring

Evaluering av Opptrappingsplanen for rusfeltet

Tidlig behandling var ett av hovedmålene i opptrappingsplanen. Ill.foto: Colourbox.

Første rapport fra evalueringen av opptrappingsplanen for rusfeltet gir status for feltet i 2016 (Helsedirektoratet)

​I 2015 la regjeringen frem en opptrappingsplan for rusfeltet for perioden 2016-2020. Planen skal sikre økt kapasitet og bedre kvalitet i tilbudet til rusavhengige. På oppdrag fra Helsedirektoratet skal Fafo (i samarbeid med Samfunnsøkonomisk analyse og Ipsos) evaluere arbeidet underveis og etter planens utløp.

Evalueringsoppdraget startet opp i 2017 og varer frem til 2021. Det vil komme årlige statusrapporter, og den endelige resultat- og sluttevalueringen vil foreligge i 2021. Første statusrapport er en nullpunktsanalyse og har to hoveddeler:

  • Nullpunktsmåling: Statusrapporten presenterer en nullpunktsmåling på et sett av indikatorer som skal måle grad av måloppnåelse innenfor planens fem overordnede målsettinger. Rapporten gir status for feltet i 2016, mens nærmere analyser og tolkninger vil komme i neste statusrapport mot slutten av 2018.
  • Organisasjonsstudie: I evalueringen ser forskerne også på hvordan organiseringen av arbeidet og oppfølgingen av opptrappingsplanen med å iverksatte tiltak er hensiktsmessig for å nå mål og delmål.

Les mer: Evaluering av Opptrappingsplanen for rusfeltet (Helsedirektoratet)

Ny utgave av Psykiatrisk legevakthåndbok lagt ut på Helsebiblioteket

Ung deprimert mann trøstes av eldre kvinne.
Håndboka kan også brukes på vanlig legevakt. Ill.foto: Colourbox.

Psykiatrisk legevakthåndbok er nettopp klar i ny utgave. Du kan laste den ned fra Helsebiblioteket.

Det gjør du ved å gå til http://www.helsebiblioteket.no/psykisk-helse og velge oppslagsverket Psykiatrisk legevakthåndbok. Boka er utgitt av Oslo universitetssykehus og inneholder flere viktige prosedyrer for arbeidet på psykiatrisk legevakt.

Psykiatrisk legevakt har siden 1998 utgitt sin egen håndbok. De siste årene har den blitt oppdatert årlig elektronisk. Det har vært to utgaver av håndboka, en for de ansatte og en for studenter og hospitanter. En del av det som omtales, finnes ikke omtalt i noen vanlig lærebok, og kan også brukes på vanlig legevakt. I den siste utgaven er teksten kortet ned og spisset  ytterligere.

Innenfor noen spesialområder står enkeltpersoner som forfattere.  Dr.med. Jon G Reichelt, sjef for Forsvarets sanitet, skriver om PTSD og panikkangst, psykologspesialist Fredrik A Walby, Nasjonalt senter for selvmordsforebygging og forskning, skriver om selvmordsforebygging og psykologspesialist Eivind Normann-Eide ved Avdeling for personlighetspsykiatri skriver om ustabil personlighetsforstyrrelse. De andre kapitlene står ledelsen ved Psykiatrisk legevakt for. Ewa Ness har vært redaktør.

Les mer: Psykiatrisk legevakthåndbok

Forskningsnyheter i oppslagsverket UpToDate

ung mann som leser på kafé
Det elektroniske oppslagsverket UpToDate gir deg både veletablert praksis og de siste forskningsresultatene. Ill.foto: Colourbox.

Oppslagsverket UpToDate har en nyhetstjeneste som du kanskje ikke har hørt om: «What’s new in psychiatry» tar for seg nye forskningsresultater viktige for psykiatri-faget. 

What’s new in psychiatry er delt opp etter psykiske lidelser. Under bipolar lidelse kan du for eksempel lese om mulige nye behandlingsformer.

Det finnes tilsvarende tjenester for allmennmedisin, dermatologi, pediatri og over 20 andre medisinske spesialiteter.

Går du inn på What’s new in psychiatry, ser du at det har skjedd en del den siste tiden. Innen alle disse områdene har det kommet oppdateringer i løpet av 2018:

Hvis du synes det blir mange oppdateringer, kan du lese bare de med størst betydning for praksis: Practice changing updates.

UpToDate brukes mye av sykehusleger, og er fritt tilgjengelig for alle i Norge (med norsk IP-adresse). Det er Helsebiblioteket som har kjøpt denne tilgangen.

Aktuelle lenker:

What’s new in psychiatry (UpToDate)

Practice changing updates (UpToDate)

Relevante oppslagsord: oppslagsverk, uptodate, nyheter, medisin, psykisk helse, psykiatri, helsebiblioteket

Dette er en oppdatert utgave av en artikkel som har stått tidligere i PsykNytt

Vil hindre drop-out fra fysisk trening (ROP.no)

Spinning-klasse
Støtte fra andre er viktig for å unngå å droppe ut. Ill.foto: Colourbox.

Det er økt interesse for fysisk trening som del av rusbehandling. En ny studie har undersøkt hvorfor pasienter dropper ut av treningsopplegg. Enkle tiltak kan få flere til å fortsette, mener norsk forsker.

Av Sissel Drag

En gruppe danske forskere står bak studien «Exercising alcohol patients don’t lack motivation but struggle with structures, emotions and social context – a qualitative dropout study». Hensikten var å undersøke hvilke årsaker som lå til grunn for at pasienter i rusbehandling droppet ut av treningsopplegg knyttet til behandlingen. De viktigste grunnene til at deltakerne droppet ut av treningsopplegget var: Treningsformen var kjedelig og/eller kunne ikke utføres på grunn av skader.

Mangel på oppmuntring

Mangel på støtte fra de andre i gruppa eller motstridende interesser innad i gruppa: Noen ville bare trene, mens andre ville snakke om ting knyttet til alkohol og recovery. Skam, skyldfølelse: «Jeg er ikke like god som de andre i gruppa.» «Jeg føler meg lite attraktiv, overvektig – og jeg som pleide å være i god form…» «Tiltaket minnet meg om alkoholproblemet, mens jeg ønsker å gå videre.»

Om studien

Deltakerne i forskningsprosjektet ble rekruttert fra rusbehandlingsinstitusjoner i Danmark. Deltakerne ble tilbudt organisert trening som et tillegg til vanlig behandling ved problematisk alkoholbruk. Utgangspunktet var 175 personer, som ble randomisert til enten vanlig behandling eller til et seks-måneders treningsprogram. Kontrollgruppa ble gitt et treningsopplegg de kunne følge på egen hånd, mens tiltaksgruppa trente sammen med andre i et fast opplegg. Treningsformen var løping. Av de 175 personene som deltok i studien, droppet 65 deltakere ut. Av de 65 som ikke fullførte treningsopplegget, var det 17 personer som var villige til å stille til et «drop out-intervju». Datamaterialet i studien er basert på informasjon innhentet fra disse 17 personene.

Positive effekter av trening

Selv om de 17 deltakerne hadde droppet ut av treningsopplegget, hadde de hatt positive erfaringer med å ha deltatt på trening. De fremhevet at de hadde fått et eksempel på hvordan trening kunne fungere som en erstatning for alkohol i livene deres, og enkelte av deltakerne fant andre treningsformer som passet dem bedre, som svømming, sykling og treningssentre. I tillegg ble deltakerne minnet på de positive effektene av trening på den psykiske helsen, som mer glede, økt energi, forbedret konsentrasjon, mindre stress og større velvære. Mange oppga at de var blitt inspirert til å ha en mer fysisk aktiv livsstil, som å sykle til jobben eller finne noen å trene sammen med. Forfatterne av den danske studien foreslår at framtidige treningsopplegg for ruspasienter også omfatter sosio-psykologiske tiltak for å fremme sosial støtte fra de andre deltakerne i treningsgruppa og fra omgivelsene ellers.

Les mer: Vil hindre drop-out fra fysisk trening (ROP)

Effekten av indikerte tiltak for forebygging av angst og depresjon hos barn og unge (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

tenåringer som leker i snøen
Et nytt forskningsprosjekt skal se på tiltak som forebygger angst og depresjon hos unge. Ill.foto: Colourbox.

Virker indikert forebygging av angst og depresjon hos barn og ungdom? I forberedelsen av et større forskningsprosjekt innenfor forebygging av emosjonelle lidelser hos barn har vi gjennomgått litteraturen for å danne oss en oversikt over dette arbeids- og forskningsfeltet.

Av Simon-Peter Neumer, Alexandra Costache, Roger Hagen

Denne artikkelen undersøker effekten av indikerte tiltak for forebygging av angst og depresjon hos barn og ungdom, og eventuelle mediatorer eller moderatorer knyttet til effekten av disse.

Angst og depresjon hos barn og unge

Hos barn og unge er angst og depresjon de hyppigst forekommende psykiske lidelsene. De er assosiert med betydelig nedsatt livskvalitet og andre negative effekter som blant annet nedsatte skoleprestasjoner, problemer med mellommenneskelige relasjoner, alkohol- og rusmisbruk, sosial isolasjon, selvskading og selvmord (Cox et al., 2012; James et al., 2013; Kendall, Safford, Flannery-Schroeder, & Webb, 2004). Problemene kan være betydelige også ved mildere angst og depressive plager (Lewinsohn, Solomon, Seeley, & Zeiss, 2000). Subkliniske depresjonssymptomer i ungdomsårene predikerer senere depresjon og selvmordsatferd i voksen alder (Fergusson, Horwood, Ridder, & Beautrais, 2005; Fombonne, Wostear, Cooper, Harrington, & Rutter, 2001), og angstlidelse i tidlig skolealder predikerer en angstlidelse fem år senere (Costello, Angold, & Keeler, 1999). Ungdom med angst eller depresjon har 2–3 ganger høyere risiko enn andre for å ha en angstlidelse eller en depresjon også i voksen alder (Pine, Cohen, Gurley, Brook, & Ma, 1998).

Angitt forekomst av angst- og depressive lidelser varierer noe mellom ulike studier, men det estimeres at 15–20 prosent av personer under 18 år i Norge på et tidspunkt i livet har oppfylt kliniske kriterier for depresjon, og omkring 20 prosent har hatt en angstlidelse i løpet av oppveksten. Opp mot halvparten av disse vil ha en betydelig funksjonsnedsettelse som følge av dette (Mathiesen et al., 2007). For mange av barna som viser symptomer på angst og depresjon i ung alder, vedvarer symptomene i mange år, ofte helt til voksen alder (Keller et al., 1992). Angstlidelser utvikles som regel tidligere enn depresjon (Mykletun et al., 2009). Det er også vanlig med blandede symptomer, særlig ved de mindre alvorlige tilfellene, som ofte ses i primærhelsetjenesten (Verdens helseorganisasjon, 1999).

Les mer: Effekten av indikerte tiltak for forebygging av angst og depresjon hos barn og unge (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Når åpenhet er til skade (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Hvis ingen bryr seg om det man forteller, kan det være uheldig å åpne seg. Ill.foto: Colourbox.

Mange mennesker blir bedre av å dele sine vansker, akseptere dem og snakke om dem. Men betyr det at åpenhet alltid er et gode?

Av Hedvig Montgomery og Arne Jørgen Kjosbakken

Mange deler mye av seg selv, enten det er på Facebook, egen blogg, Instagram, Tumblr, Twitter eller andre steder, også klienter. Som fagpersoner må vi derfor være parate til å gi råd om deling er en god idé eller ikke. Svaret er ikke gitt, mange følger lett en ryggmargsrefleks som handler om å beskytte klientens privatliv. Eller vi lar oss styre av den andre sterke impulsen, og tenker at åpenhet er den beste medisin mot alt, siden vansker fort vokser når de undertrykkes eller skjules. Men både total diskresjon og total åpenhet kan være skadelig for den enkelte klient. Så hvordan skal vi komme frem til et svar?

I det følgende skal vi vise noen av de refleksjonene vi har gjort oss gjennom de årene vi har jobbet med tv- og mediebransjen som psykologer og rådgivere. Åpenhet kan være både riktig og viktig, men vi har erfart at noen faktorer må være på plass for at resultatet skal bli godt. Både for den som deler, for familien og andre nære rundt personen, og for det generelle publikum. Historien blir endret av å deles Det som er fortalt, kan også ses på en ny måte – på godt og på vondt. Reaksjonene en historie skaper, utenfrablikket som fortellingen gir, hva som blir fortalt, og hva som blir utelatt, alt er med på å gi historien et nytt innhold.

En eldre kvinne kom innom kontoret vårt for noen år siden. Hun hadde vært med i et innslag på tv. Et hyggelig innslag som viste hvordan hun hver morgen besteg en liten fjelltopp i nærområdet. Dette hadde hun gjort helt uten unntak siden hun var barn. Opptakene gikk bra, hun likte kameramannen og reporteren. Hun så frem til at reportasjen skulle vises. Etter flere måneders venting kom endelig fredagskvelden. Akkurat denne dagen skulle hun spise middag hos sin søster, og hun gledet seg til å se innslaget sammen med søsteren og hennes familie. Stor var overraskelsen da søsteren ganske lunkent påpekte at de skulle spise kake akkurat da. Og enda mer overrasket ble vår kvinne da hun ble sittende alene i tv-stuen og se innslaget, mens de andre spiste kake. Hun følte seg svært såret og avvist. Dagen etter gikk hun for første gang ikke sin lille topp-tur. Noe var ødelagt. Kvinnen hadde ikke delt noe som var spesielt privat, men likevel noe som var viktig for henne. Hun ble heller ikke dårlig fremstilt. Likevel ga delingen henne opplevelsen av å være lite verdifull.

Noen ganger er det direkte skadelig å dele, som når en sterk historie ikke skaper den forventede reaksjonen. Som når man forteller om å være del av generasjon perfekt, og får høre at man er selvsentrert og sutrete. Eller man forteller om egen psykose, og opplever at ingen kaller en inn til jobbintervju lenger. Da kan vanskene forverres fordi resultatet blir mer ensomhet og isolasjon, i stedet for å vekke den aksepten som var drivkraften for å åpne seg.

Les mer: Når åpenhet er til skade (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Medisinfri etter basal eksponeringsterapi (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Hånd med tabletter
Flere av dem som sluttet med psykofarmaka, var i arbeid etter fem år. Ill.foto: Colourbox.

Vestre Viken tilbyr basal eksponeringsterapi til døgnpasienter med alvorlige sammensatte psykiske lidelser og lavt funksjonsnivå. I behandlingen kan de som ønsker det, få hjelp til å bli medisinfrie.

Av Jan Hammer, Didrik Heggdal, Arne Lillelien, Peggy Lilleby, Roar Fosse

Det sentrale behandlingselementet er eksponering for uønskede indre opplevelser, betegnet som eksistensiell katastrofeangst. Vi undersøkte pasientenes psykososiale fungering etter minst to år etter avsluttet døgnbehandling.

Materiale og metode

Det var tilgjengelige data for 33 av 36 utskrevne pasienter. Vi registrerte psykofarmakabruk, symptom- og funksjonsnivå (Global Assessment of Functioning, GAF), utdanningsnivå, arbeidsevne og boevne ved inntaks- og oppfølgingstidspunktet samt innleggelser året før inntak og oppfølging. Grad av eksponering ble skåret ved utskrivning.

Resultater

Ved oppfølgingstidspunktet (i gjennomsnitt 5,3 år) var 16 personer medisinfrie, mens 17 fremdeles brukte psykofarmaka. Gjennomsnittlig GAF-skår i den medisinfrie gruppen var ca. 65, noe som tilsvarer milde symptomer og lettere sosiale utfordringer. I psykofarmakagruppen var gjennomgjennomsnittlig GAF-skår ca. 41, noe som indikerer alvorlige problemer og behandlingsbehov. Fire av de medisinfrie og 13 av dem som brukte psykofarmaka, var blitt reinnlagt året før oppfølgingen, og henholdsvis ni og én var i minst 50 % arbeid. Medisinfrie pasienter med høy grad av eksponering hadde best psykososial fungering. De syv som oppnådde full tilfriskning, var alle medisinfrie.

Fortolkning

De pasientene som i basal eksponeringsterapi valgte å eksponere seg, trappet ned psykofarmakabruken og etter hvert ble medisinfrie, viste ved langtidsoppfølgingen bedre psykososial fungering enn de som fortsatt brukte psykofarmaka.

Les mer: Medisinfri etter basal eksponeringsterapi (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: