Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Kategori

Psykoterapi

Kognitiv rehabilitering ved alkohol­avhengighet: supplement til ordinær behandling? (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Trist mann som ser på vinflaske
Kognitive vansker kan ha vært til stede som sårbarhetsfaktorer forut for alkoholproblemer. Ill.foto: Colourbox

Alkoholavhengige kan ha kognitive vansker som hindrer dem i å få utbytte av ordinær behandling. Kognitiv rehabilitering kan bedre kognitiv fungering, og dermed bidra til at pasienten får mer ut av behandlingen.

Av Ragnhild Bø 

Personer med alkoholavhengighet har milde til moderate kognitive vansker sammenlignet med friske personer (se Stavro, Pelletier, & Potvin, 2013 for en metaanalyse). De kognitive vanskene er vidtrekkende, selv om det er varierende grad av utfall avhengig av hvilke kognitive funksjoner man undersøker, og hvor lenge man har avstått fra alkohol (Stavro et al., 2013).

På gruppenivå er oppmerksomhet, eksekutive funksjoner og problemløsning de funksjonene som er sterkest affisert. Disse kan refereres til som reflekterende prosesser (Noël, Brevers, & Bechara, 2013). I tillegg til generelle kognitive vansker har alkoholavhengige lidelsesspesifikke kognitive vansker. Disse inkluderer blant annet skjevheter i oppmerksomhet mot alkohol og tilnærmingsatferd mot alkohol (Stacy & Wiers, 2010; Townshend & Duka, 2001).

Disse automatiske, motivasjonelle og atferdsmessige prosessesene er referert til som automatiske affektive prosesser (Noël et al., 2013). Innenfor pasientpopulasjonen er det også betydelige individuelle forskjeller i kognitive vansker (Bates, Buckman, & Nguyen, 2013). Mens enkelte raskt er remittert ved avhold, er det noen som har varige vansker. Kognitive vansker kan ha vært til stede som sårbarhetsfaktorer forut for alkoholproblemer (f.eks. Squeglia et al., 2016) og/eller være forårsaket av alkoholens nevrotoksiske egenskaper (Crews, 2008).

Les mer: Kognitiv rehabilitering ved alkohol­avhengighet: supplement til ordinær behandling? (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Terapeuter som våger, gjør det best (ROP)

bekymret mann på komfortabel sofa med psykolog
Det kan være nyttigere å utfordre problematiske mønstre enn å opprettholde en god stemning. Ill.foto: Colourbox.

Terapeuter som dytter pasienten ut av komfortsonen og som våger å stå i ubehagelige situasjoner, gjør en bedre jobb enn terapeuter som vegrer seg for å utfordre pasienten, ifølge en ny, skandinavisk studie.

Av Sissel Drag

Skandinaviske forskere presenterte nylig en næranalyse av fire økter med mentaliseringsbasert terapi (MBT) med pasienter med dårlig fungering i studien Battles of the Comfort Zone: Modelling Therapeutic Strategy, Alliance, and Epistemic Trust—A Qualitative Study of Mentalization-Based Therapy for Borderline Personality Disorder (Journal of contemporary psychotherapy).

Målet med studien var å utforske den terapeutiske dialogen, for eksempel ved å se på terapeutens evne til å skape og holde seg til en strategi for terapiøkten, tegn på tillit til terapeuten hos pasienten og den terapeutiske alliansen.

Metode og funn

Forskerne valgte ut fire av 108 terapiøkter med høye og lave skår i henhold til retningslinjene for behandling med MBT, og så på hva som påvirket terapeutene under øktene. De analyserte hvordan terapeutene navigerte de ulike temaene, hvordan de håndterte vanskelige følelser, mulige overføringer og motoverføringer, og hvor sterk den terapeutiske alliansen var.

Forskerne skriver at terapeutene som skåret høyest, var villige til å tre ut av komfortsonen og utfordre pasienten. De maktet også å ha en fokusert strategi for terapiøkten og ta opp problemer som oppsto underveis.

Terapeutene som skåret lavt, prøvde derimot å vise pasienten støtte og opprettholde en god stemning, og viste tydelig ubehag i konfronterende situasjoner. Disse terapeutene hadde en svak strategi, kombinert med liten tillit og mangel på allianse med pasienten.

Skaper allianse ved å utfordre

– Det kan se ut til at det er viktigere å vinne tillit gjennom å utfordre pasientens problematiske mønstre enn å forsøke å opprettholde en god stemning, sier førsteforfatter Espen Folmo, psykolog og daglig leder ved Kvalitetslaboratorium for psykoterapi (psykoterapilab.no), i en kommentar til den kvalitative studien.

Han forteller at funnene delvis er i tråd med teorier der man mener at terapeuter oppnår en ubevisst allianse ved å peke på og utfordre pasientens forsvar.

Les mer: Terapeuter som våger, gjør det best (ROP)

Mindfulness-basert tilbakefalls­forebygging for rusbruks­lidelser – En litteratur­oversikt (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

unge kvinner utfører mindfulnessøvelse eller yoga
Målgruppen for MBRP er pasienter som har sluttet å ruse seg eller har stabilt lavt rusbruk. Ill.foto: Colourbox.

Nyere litteraturgjennomgang støtter Helsedirektoratets anbefaling av mindfulness-basert tilbakefallsforebygging ved rusbrukslidelser. For mer robust kunnskap om denne tilnærmingens effekt på tilbakefall trengs det imidlertid mer forskning.

Av Arvid Skjerve og Eva Amundsen

Mellom 10 og 20 prosent av befolkningen får i løpet av livet en rusbrukslidelse («substance use disorder»), det vil si skadelig bruk eller avhengighet av alkohol, stoff eller vanedannende legemidler (Folkehelseinstituttet, 2018). Mange med rusbrukslidelser har også andre psykiske lidelser. Av de som får behandling for rusbrukslidelser, er det en høy andel som har tilbakefall til rusbruk innen ett år (McLellan, Lewis, O’Brian, & Kleber, 2000; Kirshenbaum, Olsen, & Bickel, 2009).

Det er derfor viktig å få mer kunnskap om behandlingstilnærminger som kan bidra til å redusere tilbakefall.  Ett program som er spesielt utviklet for å redusere tilbakefall, er mindfulness-basert tilbakefallsforebygging («Mindfulness-based relapse prevention»; MBRP; Bowen, Chawla, & Marlatt, 2011). Nasjonal faglig retningslinje for behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet anbefaler dette programmet (Helsedirektoratet, 2015).

Målgruppen for MBRP er pasienter som har sluttet å ruse seg eller har stabilt lavt rusbruk. Programmet holdes for grupper på seks til tolv deltakere. MBRP er et standardisert program som går over åtte uker med ukentlige samlinger à 2 timer, det vil si til sammen 16 timer. Programmet beskrives i en egen manual (Bowen, Chawla, & Marlatt, 2011). MBRP bygger på godt dokumenterte behandlingstilnærminger, og kombinerer tilbakefallsforebygging med kognitiv atferdsterapi (Relapse Prevention, RP; Marlatt & Gordon, 1985), med mindfulness-basert stressreduksjon (MBSR; Kabat-Zinn, 1990) og mindfulness-basert kognitiv terapi (MBCT; Segal, Williams & Teasdale, 2013). Mindfulness, slik begrepet brukes i MBSR og MBCT, handler om å være oppmerksom på det som skjer her og nå, i oss og omkring oss, med en bevisst og ikke-dømmende holdning (Kabat-Zinn, 1994; Vøllestad, 2018). MBRP sikter mot å øke oppmerksomheten på indre og ytre triggere for rusbruk, og å fremme toleransen for og mestring av rustrang («craving»), se tabell 1.

Les mer: Mindfulness-basert tilbakefalls­forebygging for rusbruks­lidelser – En litteratur­oversikt ( Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Ønsker at flere skal tilby hypnose (ROP)

engstelig eldre mann hos legen
Seriøse hypnoterapeuter er mangelvare i Norge. Ill.foto: Colourbox.

Allmennlege og psykiater Irene Shestopal ønsker seg flere seriøse hypnoterapeuter. Hun har undersøkt effekten av hypnose i behandling av alkoholbrukslidelser.

Av Frøy Lode Wiig

− Dessverre er hypnoterapeut ikke en beskyttet tittel i Norge. Hvem som helst kan si at de utfører hypnose. Vi trenger flere seriøse hypnoterapeuter, understreker allmennlege og psykiater Irene Shestopal. Det er mer enn ti år siden Shestopal selv fikk øynene opp for hypnose. Hun begynte å bruke hypnose i sin behandling av pasienter, og hennes kliniske erfaring var at hypnose hadde god effekt.

Så begeistret ble Shestopal at hun ønsket å gjennomføre et forskningsprosjekt for å bevise effekten av behandlingsformen.

Det skulle ta mange år, men nå har Shestopal gjennomført og publisert en studie hvor hun sammenligner effekten av hypnose og motiverende intervju i behandling av alkoholbrukslidelser. Hun har samarbeidet tett med NKROPs seniorforsker, Jørgen Bramness, som er medforfatter av studien. Les studien: Effect of Hypnotherapy in Alcohol Use Disorder Compared to Motivational Interviewing: A Randomised Controlled Trial

Les mer: Ønsker at flere skal tilby hypnose (ROP)

Psykologisk behandling av ikke-motoriske symptomer ved Parkinsons sykdom (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

eldre mann som sover på sofa med medisiner på salongbordet
Ikke-motoriske symptomer gir ofte hjelpebehov ut over det som tilbys av tradisjonelle nevrologiske poliklinikker. Ill.foto: Colourbox.

Søvnforstyrrelser og psykiske plager som angst og depresjon er vanlig ved Parkinsons sykdom. Både farmakologiske og psykologiske intervensjoner kan være til hjelp.

Av Aleksander H. Erga, Michaela D. Gjerstad, Guido Alves og Kenn Freddy Pedersen

For omtrent 200 år siden publiserte James Parkinson kasusstudien «An essay on the shaking palsy». Essayet fra 1817 var den første systematiske beskrivelsen av det som i dag er kjent som Parkinsons sykdom.

Siden da har forskning gitt oss en grundig beskrivelse av sykdommens epidemiologi og klinikk, mens etiologien fremdeles er ukjent. Parkinson er den nest vanligste nevrodegenerative lidelsen etter Alzheimers sykdom, med en estimert prevalens på 1 prosent hos personer over 60 år (Pringsheim, Jette, Frolkis, & Steeves, 2014). Parkinsons sykdom kjennetegnes primært av tap av dopaminproduserende celler i substantia nigra og funn av lewylegemer (patologiske strukturer av sammenfoldet protein i hjernen). Disse kan sees i gjenværende nevroner i ulike deler av sentralnervesystemet.

Tap av dopamin i hjernen, og endringer i andre nevrotransmittere, gir opphav til motoriske symptomer, som hviletremor, rigiditet, bradykinesi (motorisk treghet) og postural instabilitet (ustabilitet mens stående), og en rekke ikke-motoriske plager. Blant de mest utbredte ikke-motoriske symptomene finner man søvnforstyrrelser og psykiske plager som depresjon, angst og impulskontrollforstyrrelser. Disse symptomene kan ha negativ innvirkning på pasientenes livskvalitet og gir ofte hjelpebehov ut over det som tilbys av tradisjonelle nevrologiske poliklinikker.

På grunn av den store aldersspredningen blant pasienter med sykdommen vil pasienter komme i kontakt med psykologer i store deler av hjelpeapparatet: somatiske avdelinger, alderspsykiatriske poliklinikker, distriktspsykiatriske poliklinikker, privat praksis og førstelinjetjenesten.

I denne artikkelen illustrerer vi gjennom tre kliniske vignetter noen typiske ikke-motoriske symptomer ved tilstanden. Vi vil gi en oppdatert oppsummering av forskningsfeltet og relevante behandlingstilnærminger for depresjon og angst, impulskontrollforstyrrelser og søvnforstyrrelser hos pasienter med Parkinsons sykdom. Av plasshensyn vil ikke hallusinasjoner, psykose, smerte, mild kognitiv svikt og demens dekkes i denne gjennomgangen, til tross for at disse plagene også er utbredt blant pasienter med lidelsen. Det bemerkes at de kliniske vignettene som blir presentert, er fiktive og laget for å illustrere en typisk klinisk presentasjon av denne type symptomer hos personer med Parkinsons sykdom.

Les mer: Psykologisk behandling av ikke-motoriske symptomer ved Parkinsons sykdom ( Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Kognitiv atferds­behandling av generalisert angstlidelse og depresjon hos eldre (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

engstelig eldre mann hos legen
Medikamentell behandling ved angst og depresjon hos eldre har beskjeden effekt over tid. Ill.foto: Colourbox.

På tide å teste ut nye metoder? Helsekostnadene assosiert med angst og depresjon hos eldre er høye, mens vellykket behandling bedrer funksjon og reduserer mortalitet.

Av Stian Solem Roger Hagen, Leif Edward Ottesen og Kennair Odin Hjemdal

Metakognitiv terapi kan være et godt alternativ i behandling av generalisert angst og depresjon hos eldre. Forekomst av angst og depresjon øker med alder (Stordal et al., 2001), og verdens befolkning blir stadig eldre. Angst hos eldre (60+) er gjerne kronisk og assosiert med redusert livskvalitet, høy grad av velferdsytelser, redusert funksjonsnivå, økt bruk av medisiner, økt risiko for kognitiv svikt og demens samt økt selvmordsrate (DeLuca et al., 2005; Goncalves, Pachana, & Byrne, 2011; Lenze et al., 2000; Voshar, 2013).

Samtidig ser vi at fysiske sykdommer og psykiske lidelser påvirker hverandre. For eksempel vil hjerteproblemer kunne gi større fare for depresjon og vice versa (Lenze et al., 2001). Helsekostnadene assosiert med angst og depresjon hos eldre er høye (Vasiliadis et al., 2013), mens vellykket behandling bedrer funksjon og reduserer mortalitet (Gallo et al., 2013).

I denne artikkelen vil vi vise til noen sentrale utfordringer ved eksisterende og anbefalte behandlinger for disse tilstandene, peke ut en mulig retning for bedre forståelse og behandling samt gi anbefalinger for videre forskning. Anbefalt behandling for generalisert angstlidelse (GAD) og depresjon er gjerne selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI) og kognitiv atferdsterapi (KAT). Medikamentell behandling er mer effektiv enn placebo hos eldre, men effektene er imidlertid beskjedne og varierte (Nelson, Delucchi, & Schneider, 2008). Samtidig er det også utfordringer med KAT, da forskning viser at kun en av tre er kvitt sin depresjon ved 18 måneders oppfølging (Dimidjian et al., 2006), og man finner lignende tall for GAD (Fisher & Durham, 1999). Det er med andre ord behov for å videreutvikle psykoterapeutiske intervensjoner sett i lys av de moderate effektene av medikamentell behandling og KAT.

Les mer: Kognitiv atferds­behandling av generalisert angstlidelse og depresjon hos eldre (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Bokanmeldelse: Gammel visdom med empirisk belegg (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

bokforside
Viljestyrke alene er et svakt utgangspunkt for å leve mer i pakt med verdier og ambisjoner.

Nok en gang har Buddha- og vennligstemt Jesus-filosofi blitt evidensbasert. Det styrker min terapeutiske selvtillit.

Anmeldt av Sondre Risholm Liverød

Du kan ha store planer om å endre kosthold, trene mer, jobbe mindre eller generelt sett leve mer i pakt med dine verdier og ambisjoner. Det krever selvdisiplin, og man har tradisjonelt sett tenkt at det handler om viljestyrke. Kanskje er det ikke slik, i hvert fall ikke hvis vi skal tro den nyeste boken til psykologiprofessor David DeSteno (2018) ved Northeastern University i Boston. Han argumenterer for at viljestyrke er et svakt utgangspunkt for å lykkes, mens følelsen av takknemlighet, medfølelse og stolthet seiler opp som avgjørende faktorer. Som psykoterapeut på en allmennpsykiatrisk poliklinikk møter jeg et bredt spekter av pasienter. Mange av dem sliter med evnen til å tåle motgang, stå i vanskelige situasjoner og forsere hindre for å nå langsiktige mål. Endring krever iherdig innsats over tid, og mange faller raskt tilbake i gamle mønstre og uvaner. Jeg driver primært med gruppepsykoterapi for personlighetsforstyrrelser, men har også en treningsgruppe, en psykoedukativ gruppe og en mindfulnessgruppe. Jeg forsøker å motivere pasienter til å delta i flere grupper samtidig, da jeg opplever at de som jobber på flere arenaer kommer seg raskere og gjør større og mer varige fremskritt. For eksempel erfarer jeg at psykoterapi i kompaniskap med mindfulness er langt mer terapeutisk potent enn psykoterapi alene. Siden jeg ikke forsker kan jeg ikke dokumentere dette, men hver gang jeg kommer over bøker og artikler som kan understøtte min fornemmelse, så blir jeg fornøyd.

Les hele anmeldelsen her: Gammel visdom med empirisk belegg (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

DAVID DESTENO Emotional Success: The Power of Gratitude, Compassion, and Pride. Eamon Dolan/Houghton Mifflin Harcourt, 2018.

Terapeutisk timing i psykose­behandling (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Artikkelen beskriver tre faser av sykdomsforløpet som hver for seg dreier seg om å overleve, eksistere og leve. Ill.foto: Johan Anda Aronsen, Tøyen DPS

Psykoterapeutisk arbeid med psykoselidelser krever tålmodighet og utholdenhet. I vår iver etter å være flinke og hjelpsomme terapeuter legger vi imidlertid ofte mye arbeid i intervensjoner som i beste fall er unyttige og i verste har fall fører til alliansebrudd.

Av Cecilie Brøvig Almås og Ivar Elvik

Da kan teoretiske modeller som beskriver forskjellige stadier i et psykoseforløp, gi et rammeverk for bedre å forstå pasientens fasespesifikke vansker og kapasitet. Slike modeller gir oss grunnlag for å vurdere når en intervensjon kan være hensiktsmessig for pasienten.

Gjennom kasusfortellingen om Knut vil vi beskrive et terapiforløp der terapeuten ikke alltid klarte å møte pasients behov og ønsker. Timingen av intervensjonene feilet tidvis på grunn av manglende forståelse av hvor i sykdomsfasen han befant seg. Vi vil presentere SEL-modellen (SEL: «surviving existing, living»), en transteoretisk recovery-orientert modell for de mest alvorlige formene for psykoser, uavhengig av spesifikk diagnose. Den beskriver tre faser av sykdomsforløpet som hver for seg dreier seg om å overleve, eksistere og leve. Modellen er et begrepsmessig rammeverk for å vurdere en persons ofte varierende psykologiske kapasitet og behov gjennom et sykdomsforløp. Rammeverket hjelper terapeuten med å tilpasse intervensjon og tilnærming ut fra hvilken fase pasienten befinner seg i. Fortellingen om Knut er et pedagogisk, anonymisert kasus inspirert av flere ulike pasienter og terapiforløp fra våre år som psykologer på psykosepost.

Les mer: Terapeutisk timing i psykose­behandling (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: