Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Kategori

Selvmord og selvskade

Kan vi forutsi selvmord? (Tidsskrift for Den norske legeforening)

eldre mann med revolver i senga
Forfatterne mener kortere tid før oppfølging vil gjøre det mulig å si mer om hvem som vil ta eget liv. Ill.foto: Colourbox

Flere hevder at det ikke er mulig å forutsi selvmord og at selvmordsrisikovurderinger kan være skadelige. Vi er uenige i disse påstandene.

Øivind Ekeberg, Erlend Hem

I 2008 kom Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern. Det var en milepæl i det selvmordsforebyggende arbeidet i Norge. Retningslinjene er imidlertid blitt kritisert bl.a. fordi noen mener at selvmordsrisikovurderinger ikke er nyttige og at de kan være til skade. Det påstås også at det ikke er mulig å forutsi et selvmord, selv ikke blant mennesker med høy risiko, og at dette er vist i flere studier. Slike påstander kan skape usikkerhet om hva klinikere bør gjøre.

Helsedirektoratet hevdet nylig at «selvmord ikke kan predikeres på individnivå». Et slikt synspunkt er for kategorisk og unyansert. Hovedproblemet er at det ikke skilles mellom vurdering av selvmordsfare på kort og lang sikt. Det er naturligvis riktig at man ikke kan forutse hvem som kommer til å ta livet sitt langt frem i tid. Men det er mulig dersom tidshorisonten er opptil noen dager, selv om også det kan være vanskelig. I en fersk metaanalyse av 37 studier var gjennomsnittlig oppfølgingsperiode mer enn fem år. Det sier seg selv at man ikke kan forvente særlig presisjon over så lang tid, bl.a. fordi man ikke vet hvordan pasientens tilstand forandrer seg spontant, hvordan behandling har virket, og hvilke livshendelser som kan finne sted etter at man gjorde vurderingen av selvmordsfare.

Les hele kronikken her: Kan vi forutsi selvmord? (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Kronisk suicidal? (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Det er bare selvmordstanker som kan være kroniske. Selvmordsplaner, forberedelse og forsøk finner bare sted noen få ganger. Ill.foto: KateLeigh, iStockphoto

«Kronisk suicidal» og «kronisk suicidalitet» er uklare begreper som etter vår mening ikke bør brukes.

Av Øivind Ekeberg og Erlend Hem

Disse to uttrykkene er nokså nye. Nils Retterstøl ga en definisjon i boken Selvmord fra 1995: «De ‘kronisk suicidale’ er en gruppe mennesker som over lengre tid tar livet av seg ved sitt levesett: våghalsene som stadig tar risikoer og opplever den ene ulykken etter den andre («accident proneness»), alkohol- og medikamentmisbrukere som i det lange løp forkorter sitt liv med mange år, og også mennesker som forsømmer å la seg behandle for sine legemlige lidelser. Til de «kronisk suicidale» regnes også de mennesker som løser sine konflikter og kriser ved selvmordsforsøk og legges inn i sykehusavdelinger og til dels setter behandlernes tålmodighet på prøve». Denne definisjonen er vid, omfatter mange grupper og blir dermed lite presis.

Også i de nasjonale retningslinjene for forebygging av selvmord i psykisk helsevern er «kronisk suicidalitet» beskrevet: «Hos noen få pasienter kan selvmordstanker og planer være mer eller mindre konstante. Disse kan i tillegg ha et repeterende selvdestruktivt handlingsmønster, gjerne med selvskading og/eller selvmordsforsøk». Her omtales en annen gruppe enn hos Retterstøl.

Ifølge retningslinjene forekommer «kronisk suicidalitet» oftest ved ustabil personlighetsforstyrrelse. Samtidig er selvmordsatferd ett av kriteriene for denne diagnosen. Uttrykket «kronisk suicidalitet» kan bli del av en sirkeldefinisjon.

Det er nok mange med alvorlig depresjon som har minst like vedvarende selvmordstanker som pasienter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, men vårt inntrykk er at «kronisk suicidal» sjelden brukes om de som er deprimerte.

Les hele kronikken her: Kronisk suicidal ? (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Hva har helsevesenet lært av meldinger om selvmord hos pasienter i aktiv behandling?

Hender fulle av piller
Overdose med legemidler er en vanlig selvmordsmetode blant kvinner. Ill.foto: Colourbox.

Når meldinger om uønskede hendelser rapporteres til Meldeordningen, blir de samlet, og Helsedirektoratet utarbeider etterhvert et læringsnotat om hendelsene.

Helsedirektoratet har nettopp publisert et læringsnotat om selvmord blant pasienter som er i aktiv psykiatrisk behandling.

I notatet går det fram at Meldeordningen har fått rapport om 58 selvmord og 310 selvmordsforsøk blant innlagte i psykiatrisk helsevern i årene 2015-2016. Blant pasienter på permisjon var det 24 selvmord og 52 selvmordsforsøk.

Overdose av medikamenter var en vanlig metode blant kvinner, men totalt var kvelning (hengning) den vanligste metoden.

Læringsnotatet konkluderer med at fysisk sikring av lokaler, begrenset tilgang på legemidler, retningslinjer for gjennomgang av personlige eiendeler og bedre risikovurdering er nyttige tiltak.

Meldeordningen var tidligere en del av Kunnskapssenteret for helsetjenesten, men er nå flyttet til Helsedirektoratet. Du kan rapportere om uønskede hendelser her: Meld uønsket hendelse.

Les hele notatet: Selvmord og selvmordsforsøk under innleggelse

 

Hva sier oppslagsverkene om selvmordsforebygging?

Folkehelseinstituttet følger utviklingen av selvmord nøye. Ill.foto: iStockphoto

De siste 20 årene har selvmordstallene vært ganske stabile i Norge, med et snitt på 550 årlig. Menn er rundt tre ganger så utsatt som kvinner.

Årsaksforholdene kan være sammensatte og ofte ikke klare. Mange av selvmordene kan forebygges. Dette er hovedpunkter i Folkehelserapportens kapittel om selvmord. Rapporten gir en god oversikt over situasjonen når det gjelder selvmord og selvmordsforsøk i Norge.

Forebygging

Bedre psykisk helse og bedre generelle levevilkår kan virke preventivt. Det samme gjør begrensing av muligheter for å gjennomføre selvmord. Begrensinger i tilgang på våpen og gift, sikring av broer opplysningstiltak og mindre sensasjonsoppslag om selvmord, minsker risikoen, ifølge Folkehelserapporten.

Målrettede tiltak mot risikogrupper og oppfølging av disse er også viktig for å forebygge selvmord. Blant risikogruppene er også etterlatte etter selvmord.

Det engelskspråklige oppslagsverket UpToDate har egne kapitler om selvmord blant barn og ungdom og blant voksne.

Innen psykisk helsevern er selvmord et problem som blir tatt på det største alvor, og Helsedirektoratet har gitt ut en retningslinje for selvmordsforebygging i psykisk helsevern. Der står det blant annet at alle pasienter som kommer i kontakt med psykisk helsevern bør vurderes for selvmordsrisiko.

Nasjonalt senter for selvmordsforebygging har laget et e-læringskurs i selvmordsforebygging.

Aktuell lenke:

Søk på selvmord i Helsebiblioteket

Aktuelle søkeord: selvmord, selvmordsforsøk

Selvmord under pågående behandling (Tidsskrift for den norske legeforening)

Ung mann på veibro.
Mange som tar sitt eget liv, har ikke søkt psykiatrisk hjelp. Ill.foto: Colourbox

Når en person får alvorlige selvmordsimpulser, forventes det at psykiatrien skal hjelpe.

I en undersøkelse fra Agder har Vegard Øksendal Haaland og medarbeidere redegjort for hvilken kontakt personer som tok sitt liv i årene 2004 – 13 hadde hatt med psykisk helsevern eller tverrfaglig spesialisert rusbehandling. 67 % hadde hatt slik kontakt i løpet av livet, 41 % hadde hatt kontakt siste uke og 29 % hadde det i tiden for selvmordet.

Man finner gjennomgående at ca. 90 % av dem som har begått selvmord, har hatt en psykisk lidelse. Det vanligste er affektive lidelser, men det kan også dreie seg om kortvarige kriser, for eksempel akutt belastningslidelse (F 43.0), som vanligvis avtar etter noen timer eller dager, eller tilpasningsforstyrrelse (F 43.2), som kan vare i inntil seks måneder. Ifølge studien fra Agder var det likevel en tredel av dem som tok sitt liv som ikke hadde vært i behandling i psykisk helsevern eller i spesialisert rusbehandling.

Tiltak ved selvmordsatferd må uansett være mer omfattende enn å stille en psykiatrisk diagnose og behandle denne, da det ikke minst dreier seg om mellommenneskelige, sosiale, yrkesmessige og eksistensielle problemer.

Les mer: Selvmord under pågående behandling (Tidsskrift for norsk legeforening)

 

Selvmord i litteraturen (Tidsskrift for Den norske legeforening)

bokforside
Selvmord har mange årsaker.

Eivind Normann-Eide har i mange år arbeidet med pasienter med selvmordsatferd og med etterlatte etter selvmord. Han har erfart at det er stor variasjon i motiver og situasjoner ved selvmordsatferd.

Anmeldt av Øivind Ekeberg  

Forfatteren stiller spørsmål om også skjønnlitteraturen kan bidra til å belyse kjente risikofaktorer for selvmord og gi en innsikt som berører. Derfor har han valgt å skrive om noen bøker hvor selvmord omtales.

Boken er lettlest, og faguttrykkene er lett forståelige. Den består av en innledning med historier om selvmord, ti kapitler, et avslutningskapittel om skjønnlitterære selvmord og overlevelse, takksigelser, en oversikt over hvor man kan søke hjelp, noter og litteraturliste. Det er en fin bredde i utvalget av litteratur. Første kapittel er om Den unge Werthers lidelser, som Goethe ga ut i 1774 da han var 25 år. Det er neppe tvil om at Goethe identifiserte seg mye med hovedpersonen, og hans beskrivelse av forelskelse, krenkelse og fortvilelse har bred aktualitet både på den tiden og i dag. Dette ble et spesielt viktig verk, fordi det var en opphopning av selvmord med samme metode blant unge menn i tiden etter at boken ble utgitt. Dette kalles for Werther-effekten, noe vi også er oppmerksomme på i dag.

Les mer: Selvmord i litteraturen (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Eivind Normann-Eide. Skjønnlitterære selvmord 161 s. Oslo: Pax forlag, 2016. Pris NOK 349 ISBN 978-82-530-3913-8

Bokanmeldelse: Oppdatert kunnskap om selvmord (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Bokforside
Oppfølger til Retterstøls selvmordslære.

Å skrive en bok om selvmord er å nærme seg et gåtefullt tema. Hvorfor velger noen å avslutte livet?

Anmeldt av: Ole Rikard Haavet  

På en gravstein på Søndermark Kirkegård i Frederiksberg i København kan vi lese en siste tankevekkende hilsen og kanskje et forsøk på forklaring: “Det er ikke nemt at være menneske, når man ikke egner sig til det”.

Ekeberg og Hem har fått med seg seks av våre fremste eksperter, eksperter som har teorier om årsaker til selvmord som de belyser med kasuistikker og følger opp med råd og kartleggingsverktøy til praktisk selvmordsforebygging. Boken er en oppfølger av Nils Retterstøls selvmordslære, Selvmord, som utkom første gang i 1970 og i siste reviderte utgave i 2002. Målgruppen er leger, sykepleiere og psykologer som møter mennesker som står i fare for å ta sitt eget liv. I målgruppen inngår også andre helsearbeidere, sosionomer, politi og pårørende til selvmordstruede mennesker.

Les mer: Oppdatert kunnskap om selvmord (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Øivind Ekeberg, Erlend Hem red. Praktisk selvmordsforebygging 236 s, tab, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2016. Pris NOK 429 ISBN 978-82-05-49473-2

Legevaktkontakter på grunn av forgiftning i Norge 2006 – 15 (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Full mann lent over bordet, kvinne står bak
Overdoser og akutt alkoholmisbruk ble regnet med som forgiftning. Ill.foto: Colourbox.

Forgiftninger er et alvorlig helseproblem i Norge. Målet med studien var å analysere forgiftningstilfeller på legevakt og eventuelle endringer over en tiårsperiode.

Av Hogne Sandvik og Steinar Hunskår

Materiale og metode

Materialet består av regningskort fra alle legevaktleger i Norge i perioden 2006-15. Forgiftning ble definert som ICPC-diagnosekode A84 (legemiddelforgiftning), A86 (toksisk virkning stoff) eller P16 (akutt alkoholmisbruk).

Resultater

Kontaktraten på grunn av forgiftninger økte fra 221 per 100 000 innbyggere i 2006 til 297 per 100 000 innbyggere i 2015. For aldersgruppen 1-2 år avtok kontaktraten per 100 000 innbyggere fra 469 til 223, for aldersgruppen 15-25 år økte den fra 523 til 719, og for aldersgruppen 53-59 økte den fra 178 til 339. Høyest kontaktrate i 2015 hadde kvinner i alderen 15-25 (785 per 100 000 innbyggere). Denne gruppen hadde også høyest kontaktrate på grunn av legemiddelforgiftning (238 per 100 000 innbyggere). I aldersgruppen 15-25 år fant 63 % av forgiftningstilfellene sted om natten.

Fortolkning

Kontakt med legevakt på grunn av forgiftning viser en økende tendens totalt sett, men det har vært en sterk nedgang hos små barn. Ungdom, særlig unge kvinner, peker seg ut med mange forgiftningstilfeller.

Les mer: Legevaktkontakter på grunn av forgiftning i Norge 2006 – 15 (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: