Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Kategori

Traumer stress og overgrep

– Omorganiseringen har ikke løst utfordringene ved overgrepsmottak (Dagens Medisin)

gynekologisk undersøkelsesbenk
Ansvaret for overgrepsmottak er overført fra kommunehelsetjenesten til spesialisthelsetjenesten. Ill.foto: Colourbox.

Ny rapport konkluderer med at det fortsatt trengs store forbedringer ved flere norske overgrepsmottak for å gi kunne gi et forsvarlig og likeverdig tilbud.

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (Nklm) har gjennomført telefonintervju med ledelsen ved samtlige 24 overgrepsmottak. Konklusjonen i rapporten er blant annet manglende kompetanse, manglende oppfølging og manglende beredskapsvakt.

I 2009 foreslo Nklm flere tiltak for flere forbedringsområder som var avdekket ved norske overgrepsmottak. Dette var utfordringer forbundet med faglig kvalitet, organisering og finansiering. I en stortingsmelding fra 2013 ble det foreslått å flytte ansvaret for overgrepsmottakene fra kommunehelsetjenesten til spesialisthelsetjenesten. Denne omorganiseringen var i gang i fjor, og den nye rapporten har sett på konsekvensene av omorganiseringen.

Source: – Omorganiseringen har ikke løst utfordringene (Dagens Medisin)

Barn som forgriper seg på barn (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

gutter som slåss
Gutter begår ofte sitt første overgrep før de fyller 15. Ill.foto: Colourbox.

Vi må gripe inn når vi får vite at et barn har begått et seksuelt overgrep mot et annet barn. Men hvordan?

Av Helle Kleive 

Mellom 20 og 50 prosent av alle seksuelle overgrep mot barn og unge begås av andre barn og unge, hovedsakelig gutter (Barbaree & Marshall, 2006; Bonner, 2006; Långström, 2000). De fleste av disse guttene utøver sitt første overgrep før fylte 15 år (Långström, 2000).

Gjennomsnittlig alder på gutter henvist til ressursenheten V27 er 14,1 år (Jensen et al., 2016). Dette er tall som overrasker fagfolk i Norge, men forekomsten er ganske lik i forskjellige vestlige land. Hvis vi kan bli oppmerksomme på at disse barna finnes, så kan vi også hjelpe dem.

Ved ressursenheten V27 arbeider vi med barn og unge som har forgrepet seg seksuelt eller vist upassende seksuell atferd. I det følgende vil jeg fortelle en historie om hvordan behandlingsapparatet kan møte en gutt som har begått et overgrep, og familien hans, om utfordringer med samarbeidet mellom instansene, og om hvordan vi psykologer kan gjøre noe med det.

Les mer: Barn som forgriper seg på barn (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Langvarig taushet om seksuelle overgrep (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Mange forteller aldri om overgrep de har vært utsatt for som barn. Ill.foto: iStockphoto

Mange overgrepsutsatte bruker lang tid før de forteller om overgrepene. Denne første norske studien på området gir kunnskap om hvilke faktorer som har betydning for latenstid.

Av Iris M. Steine, Dagfinn Winje, Inger Hilde Nordhus, Anne Marita Milde, Bjørn Bjorvatn, Janne Grønli og Ståle Pallesen

Mange overgrepsutsatte bruker lang tid før de forteller om overgrepene. Denne første norske studien på området gir kunnskap om hvilke faktorer som har betydning for latenstid. Mange som har opplevd seksuelle overgrep i barndommen, forteller aldri noen om dette, eller venter svært lenge før de forteller det til noen. En stor landsrepresentativ studie i USA fant at 27,8 % av dem som hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep som barn, aldri hadde fortalt noen om overgrepene (Ruggiero et al., 2004; Smith et al., 2000).

Lignende resultater ble funnet i et representativt utvalg i Sverige (Priebe & Svedin, 2008). I denne studien benytter vi begrepet «latenstid» om tiden det gikk fra første gang man ble utsatt for overgrep til første gang man fortalte noen om overgrepet/-ene. Studier har funnet lengre latenstid der overgrepene involverte vold og trusler (Hanson et al., 2003), samleie (Priebe & Svedin, 2008), tvang (Ruggiero et al., 2004), og der overgriperen var en person man hadde en nær relasjon til (f.eks. et familiemedlem) (Smith et al., 2000).

Det finnes også indikasjoner på at terskelen for å fortelle om overgrep er ytterligere forhøyet for dem som har hatt en kvinnelig overgriper (Denov, 2003), men betydningen av å ha hatt en kvinnelig versus mannlig overgriper har generelt blitt lite studert (Haugland, Nygaard, Vik, & Lindstrøm, 2011).

Et fåtall studier har undersøkt sammenhengen mellom lang latenstid og senere psykologiske vansker hos den utsatte. Studiene viser at de som aldri hadde fortalt, eller som hadde ventet svært lenge før de fortalte noen om overgrepene, hadde flere symptomer på posttraumatisk stresslidelse, alvorlig depresjon (Ruggiero et al., 2004), mellommenneskelige problemer og seksuelle problemer (Wyatt & Newcomb, 1990). Økt kunnskap om hvilke faktorer som har betydning for latenstid, kan gi en indikasjon på hvilke tiltak som kan øke mulighetene for at overgrep mot barn kan bli avslørt på et tidligere tidspunkt. Formålene med denne studien var derfor å undersøke: 1) latenstiden fra første gang man opplevde overgrep til første gang man fortalte noen om overgrepene, 2) latenstidens sammenheng med symptomskårer, 3) sammenheng mellom alder da overgrepene startet og varigheten av overgrepene, og 4) prediktorer for forskjeller i latenstid. Så vidt oss bekjent, er dette den første norske studien på denne tematikken.

Les mer: Langvarig taushet om seksuelle overgrep (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Norske afghanistanveteraner: stigma, barrierer og helsehjelp (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Risikoen for å utvikle psykiske lidelser henger sammen med hvilke belastninger soldatene har opplevd i tjenesten. Ill.foto: Colourbox.

Norske afghanistanveteraner som har psykiske plager frykter konsekvensene av å søke helsehjelp. Helsepersonell trenger kunnskap om barrierene mot hjelpsøking.

Grethe E. Johnsen og Hans Jakob Bøe

Mer enn 40 000 nordmenn har erfaring fra internasjonale militære operasjoner. Det er en oppgave både for det militære og det sivile helsevesen å tilby disse FN- og NATO-veteranene helsetjenester for å avdekke og behandle psykiske plager etter oppdrag. Vi har imidlertid liten kjennskap til hvordan veteraner med psykiske helseplager benytter våre helsetjenester.

Internasjonal forskning har vist at personer som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner, eksponeres for en rekke alvorlige hendelser og belastninger, og at denne eksponeringen for noen er relatert til psykiske helseplager og behov for helsehjelp (Hoge, Auchterlonie, & Milliken, 2006). Risikoen for å utvikle psykiske lidelser henger sammen med hvilke stressbelastninger personellet opplever under tjeneste (Forsvarets sanitet, 2013; Hoge et al., 2006).

Direkte kamphandlinger, belastningen ved å ta andres liv, vitneopplevelser og risiko for egen død og skade kan inngå i tjenesten. Traumerelaterte plager har imidlertid en sammensatt etiologi, og er forbundet med en rekke risikofaktorer. I en undersøkelse av norske afghanistanveteraner, som også er datagrunnlaget for denne artikkelen, fremsto minst 4,4 % av veteranene med sannsynlig én eller flere psykiske lidelser (Forsvarets sanitet, 2013). Det var således en relativt lav forekomst av psykiske plager.

Les mer: Norske afghanistanveteraner: stigma, barrierer og helsehjelp (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Psykologiske tiltak mot PTSD ved alvorlig psykisk lidelse (Cochrane Library)

ACT-team er tverrfaglige team som arbeider aktivt oppsøkende utenfor sykehus. Ill. foto: slobo, iStockphoto
Det var liten forskjell i effekt av de psykologiske tiltakene. Ill. foto: slobo, iStockphoto

Et økende antall rapporter tyder på at personer som utvikler alvorlige psykiske lidelser, også er sårbare for å utvikle posttraumatisk stresslidelse (PTSD) på grunn av økt risiko for at de har vært utsatt for traumatiske hendelser og sosialt uheldige forhold.

Effekten av traumefokuserte psykologiske tiltak (TFPI) for PTSD i den generelle befolkningen er godt etablert. TFPI omfatter identifisering og endring av uheldige oppfatninger om traumatiske erfaringer og prosessering av traumatiske minner. TFPI omfatter også utvikling av nye måter å reagere på stimuli assosiert med traumer.
Forskerne ønsket å evaluere effekten av psykologiske tiltak for PTSD-symptomer eller andre symptomer på psykologisk uro forårsaket av traumer hos mennesker med alvorlige psykiske lidelser.
Liten forskjell i effekt
Forskerne inkluderte alle relevante randomiserte, kontrollerte studier (RCT-er) fra Cochrane Library og rapporterte brukbare data. Fire studier med totalt 300 deltakere ble inkludert. Kvaliteten på studiene var gjennomgående lav (målt med GRADE).
Disse tiltakene ble studert, sammenliknet med hverandre og vanlig behandling:
  • Traume-fokusert kognitiv atferdsterapi (TF-CBT)
  • Øyebevegelse-desensitivisering og reprosessering (Eye Movement Desensitation and Reprocessing, EMDR)
  • Kort psykoedukasjon for PTSD
De viktigste utfallene som ble studert, var PTSD-symptomer, livskvalitet, symptomer på komorbid psykose, angst-symptomer, depresjonssymptomer, uheldige hendelser og helseøkonomiske utfall.
Når dataene ble korrigert for skjevheter, var forskjellen i effekt mellom tiltakene liten. Det er gjort lite forskning på området, og forskerne konkluderte med at mer forskning er nødvendig for å trekke sikre slutninger.
Cochrane Library
Cochrane Library er en database over oppsummert medisinsk forskning som produseres gjennom et internasjonalt samarbeid, Cochrane Collaboration. Helsebiblioteket har kjøpt fri tilgang for alle med norsk IP-adresse

Mange veteraner søker ikke hjelp for psykiske lidelser (Dagens Medisin)

Soldat på et jorde
Mange soldater får psykiske seinskader etter oppdrag. Ill.foto: Colourbox.

Nær tre av fire som har tjenestegjort i Afghanistan og som fikk alvorlige psykiske problemer, hadde ikke søkt hjelp.

Lisbeth Nilsen

Det viser en undersøkelse som er publisert i Tidsskriftet for Norsk Psykologforening. Studien omfatter 7155 personer som hadde tjenestegjort i Afghanistan i perioden 2001–2011, og 4053 av disse besvarte spørreundersøkelsen. Blant de 246 som oppfylte kriteriene for en psykisk lidelse, hadde snaut 73 prosent ikke søkt om hjelp. Dette gjaldt over halvparten av dem med depresjon, angst eller posttraumatisk stresslidelse.

Hele 80 prosent av dem med alkoholproblemer hadde ikke vært i kontakt med hjelpeapparatet, og det samme gjaldt nær 65 prosent av med søvnvansker.

Les mer: Mange veteraner søker ikke hjelp for psykiske lidelser (Dagens Medisin)

Er det så ille å bli spurt om traumer? (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Generalisert angstlidelse debuterer ofte i ung alder. Foto: jlmatt, iStockphoto
Vi vet lite om hvordan barn og ungdom synes det er å bli spurt om traumer. Foto: jlmatt, iStockphoto

Mange klinikere vegrer seg for å spørre barn om traumer av frykt for at de skal bli opprørte. Vi finner ikke støtte for denne antagelsen i vår studie.

Av Nancy Ellen Dos Santos, Tine K. Jensen og Silje Mørup Ormhaug

De siste årene har media og politikere rettet fokus mot forekomst og avdekking av vold og seksuelle overgrep (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2014). To nye omfangsstudier har vist at så mange som mellom 9 og 30 % rapporterer om vold i hjemmet i barndommen, og rundt 10,2 % kvinner og 3,5 % menn rapporter om seksuelle overgrep før fylte 13 år i Norge (Myhre, Thoresen, & Hjemdal, 2015; Thoresen & Hjemdal, 2014). Selv om mange klarer seg bra etter å ha vært eksponert for traumer, viser en metastudie at i gjennomsnitt 15,9 % utvikler posttraumatisk stresslidelse, og vil ha behov for behandling (Alisic et al., 2014).

Behandlingsstudier viser at barn og ungdom som har utviklet traumerelaterte plager, har god nytte av traumespesifikk behandling (de Arellano et al., 2014; Silverman et al., 2008), men for å lage en godt tilpasset behandlingsplan trenger terapeuter å vite om barnets livserfaringer og hverdagsliv. Dette innebærer også å vite om de er, eller har vært, utsatt for traumer, og om de har plager knyttet til dette (Pine & Cohen, 2002; Silverman et al., 2008).

Kunnskap om traumer og relaterte plager kan gi verdifull diagnostisk informasjon som danner grunnlag for en behandlingsplan, og minsker risikoen for feildiagnostisering (Reigstad & Kvernmo, 2015). Vi vet imidlertid lite om barnas opplevelse av å bli spurt om traumeerfaringer. I denne studien har vi undersøkt hvordan barn og ungdom i BUP opplevde å bli spurt om sine traumeopplevelser.

Les mer: Er det så ille å bli spurt om traumer? (Tidsskrift for norsk psykologforening)

Høyr meg og sjå meg! (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

skremt ungdom
Det er viktig at hjelpetenester evnar å sjå og høyre når vold skjer. Ill.foto: biffspandex, iStockphoto

Barn høyrest sjeldan i familiesaker med vold. Korleis kan familievernet opne for barnets stemme?

Anna Margrete Flåm

Vi vil takke Bruce Wamphold ved Modum Bad og Per Øystein Steinsvåg ved ATV for hjelp med spørjeskjema og Odd Arne Tjersland, UiO, og Bruce Wamphold, Modum Bad, for verdifulle merknader på eit førsteutkast, i tillegg til Hanne Haavind, UiO, for verdifulle diskusjonar undervegs.

Datamaterialet er tidlegare presentert i Flåm, A. M. & Handegård, B. H. (2015). Where is the Child in Family Therapy Service After Family Violence? A Study from the Norwegian Family Protection Service. Contemporary family therapy, volum 37 (1).

Omfattande forsking viser at vold i familien har alvorlege følgjer for barn og unges psykiske og fysiske helse, både som vitne og direkte utsett, og at massive barrierar finst mot å fortelje og forstå når vold skjer (ACE-studien, 2013; D’Andrea, Ford, Stolbach, Spinazzola & van der Kolk, 2012). Å finne opning for dialog er avgjerande for voldens verknad (Carpenter & Stacks, 2009; Read & Bentall, 2012). Difor er det viktig at hjelpetenester evnar å sjå og høyre når vold skjer, og å spisse seg inn slik at vold blir adressert. Seinare forsking har imidlertid vist at sentrale norske hjelpetenester, som spesialisthelsetenesta for psykisk helsevern for barn og unge (BUP), har vanskar med å sjå at vold skjer mot barn og unge (Reigstad, Jørgensen & Wichstrøm, 2006) og atterhald mot å inkludere familien i behandlande nettverk (Reigstad, 2012).

Dette framstår som eit paradoks fordi det er tatt politiske grep for å førebyggje og gi rask og samordna hjelp ved vold mot barn (BLI, 2013; Helse- og omsorgsdepartementet, 2009; Justis- og beredskapsdepartementet, 2013). Korleis fungerer tenester som yter spesialisert psykologisk behandling til familiar med barn og vold? Difor blir det viktig å spørje: Korleis fungerer tenester som har som spesifikt mandat å yte spesialisert psykologisk behandling til familiar med barn og vold? I Noreg har Familievernet (FVK) fått mandat til å prioritere denne typen saker (Bufdir, 2014).

Det føreliggjande arbeidet undersøkjer korleis denne tenesta utfører oppgåva til familiar med barn og vold og kva utfordringar som finst. Familievernets plass Familievernet fekk statlege midlar til ekstra innsats i familiar med barn og vold gjennom prosjektet «Barn som lever med vold i familien», som vart sett i gang av statsråd Laila Dåvøy. Prosjektet gjekk frå 2004 til 2007, med utviding til 2010. Kompetanse vart bygd opp (Heltne & Steinsvåg, 2010, 2011) og politisk mandat gitt om prioritet (Bufdir, 2014).

Til grunn låg følgjande definisjon av vold: «Vold er ei kvar handling retta mot ein annan person, som, ved at denne handlinga skadar, smertar, skremmer eller krenkjer, får denne personen til å gjere noko mot sin vilje eller avstå frå å gjere noko som han/ho vil» (Isdal, 2013). I etterkant av prosjektet er enkeltområde undersøkt, men det finst ikkje oversyn over generell innsats (Bufdir, 2010a; Middelborg & Samoilow, 2014; Oppvekstrapporten, 2013). Difor tok underteikna initiativ til å undersøkje arbeidet ved eit av landets store familievernkontor, Tromsø Familievernkontor, som deltok i prosjektet og ønska å gi prioritet til denne typen saker. Kontoret kunne difor gi viktig innsyn i faktisk innsats på området i etterkant av prosjektet.

Tre forskingsspørsmål er stilt: Kva saker kjem til FVK der barn lever i familiar med vold? Kva arbeid skjer? Kva framstår som hovudtrekk i arbeidet og viktigaste utfordring? Målet med undersøkinga er å bidra til at offentlege tilbod om spesialisert terapeutisk behandling for familiar med barn og vold blir best muleg egna.

Les mer: Høyr meg og sjå meg! (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: