Pasientens livshistorie bør inngå i utredning av sykelig overvekt, mener forskerne. Ill.foto: Mostphotos.
BAKGRUNN Sammenhenger mellom sterkt belastende livserfaringer og sykelig overvekt er godt dokumentert internasjonalt, men kunnskapen er lite innarbeidet i norsk klinisk praksis. Vi har undersøkt hva et utvalg norske pasienter under utredning for sykelig overvekt rapporterte om tidligere livsbelastninger ved et senter der temaet livserfaringer inngikk i anamneseopptaket.
Av Elin Stranden, Ida Foyn Gundersen, Linn Getz, Anna Luise Kirkengen, Kai Brynjar Hagen, Bente Prytz Mjølstad
Materiale og metode
Invitasjon til studien ble sendt til de 200 sist utredede pasientene ved Regionalt senter for sykelig overvekt i Bodø sommeren 2018. Opplysninger om belastende livserfaringer ble innhentet i kliniske dialoger. Data ble hentet fra deltakernes epikriser, og epikrisetekstene ble analysert med en kvalitativ tilnærming. Belastende livserfaringer ble inndelt i tolv kategorier.
Resultater
Studien rekrutterte 70 deltakere (57 kvinner) med sykelig overvekt. Av disse fortalte 64 (91 %) om minst én vesentlig og belastende livserfaring, og 39 (56 %) om tre eller flere ulike typer. Hyppigst var alvorlige relasjonsbrudd, manglende omsorg fra foreldre og andre vonde barndomserfaringer.
Fortolkning
Blant et utvalg av norske pasienter under utredning for sykelig overvekt rapporterte mange om vonde livshistorier. Mangel på eksistensiell trygghet i barndom, ofte knyttet til komplekse traumer, var fremtredende. I lys av internasjonal forskning om sammenhenger mellom traumer og fedme, indikerer våre resultater at pasientens livshistorie bør inngå i utredning av sykelig overvekt.
Du finner mange nyttige skåringsverktøy for traumer på Helsebiblioteket. Ill.foto: Mostphotos.
Det fins flere fritt tilgjengelige skåringsverktøy til bruk i utredning og behandling av mennesker som har vært utsatt for traumer, stress og overgrep. Helsebiblioteket har samlet de norskspråklige testene.
Det kan være vanskelig å avdekke psykiske plager som skyldes traumer og overgrep. I arbeid med flyktninger kan traumebehandling være av stor betydning for hvor bra det går seinere.
Helsebiblioteket har samlet alle fritt tilgjengelige, norskspråklige skåringsverktøy (tester). Du kan fritt bruke og skrive ut alle skåringsverktøyene Helsebiblioteket har samlet.
I samlingen finner du blant annet følgende – alle på tross av sine engelskspråklige navn i norsk oversettelse:
CAPS-5 – Klinikeradministrert PTSD-skala for DSM-5
M.I.N.I. Mini Internasjonalt Nevropsykiatrisk Intervju
Flertallet av overgrepsutsatte er ikke arbeidsuføre. Ill.foto: Mostphotos
Det er fortsatt mye vi ikke vet om sammenhengen mellom seksuelle overgrep i barndommen og senere arbeidsuførhet. Denne studien ser på om forhold ved overgrepet og overgriperen kan øke sannsynligheten for arbeidsuførhet.
Av Iris M. Steine Bjørn Bjorvatn Dagfinn Winje Janne Grønli Inger Hilde Nordhus og Anne Marita Milde Ståle Pallesen
Både internasjonale og norske studier viser at å bli utsatt for seksuelle overgrep i barndommen øker risikoen for senere arbeidsuførhet. For eksempel har studier basert på befolkningsutvalg i USA, Irland og Norge rapportert en sammenheng mellom seksuelle overgrep i barndommen og henholdsvis lavere deltagelse i arbeidslivet (Lee & Tolman, 2006) og økt risiko for syke- og uføretrygd (Barrett, Kamiya, & Sullivan, 2014; Pinto Pereira, Li, & Power, 2016; Steine et al., 2020).
Selv om sammenhengen mellom seksuelle overgrep i barndommen og arbeidsuførhet i voksen alder har blitt funnet på tvers av ulike utvalg og landegrenser, viser disse studiene samtidig at flertallet av overgrepsutsatte ikke er arbeidsuføre. For eksempel viste en nylig studie i et norsk befolkningsutvalg at hele 83,9 % av dem som rapporterte at de hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep (definert som før den seksuelle lavalderen på 16 år), ikke var arbeidsuføre (Steine et al., 2020). For å øke grunnforståelsen for individuelle forskjeller i arbeidsuførhet blant overgrepsutsatte er det relevant å identifisere faktorer knyttet til overgrepene, overgriper og den utsatte som er assosiert med ulik risiko for arbeidsuførhet. Dette er imidlertid lite studert.
En rekke studier har derimot undersøkt betydningen av spesifikke forhold ved overgrepene og overgriperen for individuelle forskjeller i alvorlighetsgraden av symptomer blant overgrepsutsatte (for eksempel sannsynligheten for posttraumatisk stresslidelse, depresjon, angst, rusmisbruk, og selvmordsforsøk). Disse studiene har funnet mer alvorlige symptomer på lang sikt når overgrepene involverte penetrering (vaginal, anal, oral), når overgriperen var en person den utsatte hadde en nær relasjon til (spesielt biologiske foreldre), og når man ble utsatt for fysisk vold og trusler fra overgriperen (Beichtman, Zucker, Hood, DaCosta, & Akman, 1991; Beichtman et al., 1992; Feehan, Nada-Raja, Martin, & Langley, 2001; Fergusson, McLeod, & Horwood, 2013; Hulme & Agrawal, 2004; Kendall-Tackett, Williams, & Finkelhor, 1993; Kendler et al., 2000; Leserman, 2005; Nelson, Heath, Madden, & et al., 2002; Tremblay, Hébert, & Piché, 1999; Trickett, Reiffman, Horowitz, & Putnam, 1997; Tyler, 2002). Det kan derfor tenkes at disse forholdene også vil være knyttet til individuelle forskjeller i arbeidsuførhet blant overgrepsutsatte, ettersom arbeidsuførhet blant overgrepsutsatte delvis kan forklares av økte mentale helseproblemer (Lee & Tolman, 2006).
Overgrep gir økt forekomst av en rekke psykiske lidelser. Ill.foto: Mostphotos.
Forekomststudier viser at en betydelig andel av befolkningen rapporterer å ha opplevd seksuelle overgrep i barndommen. Denne studien viser en statistisk sammenheng mellom slike rapporterte overgrep og senere arbeidsuførhet.
Av Iris M. Steine, Bjørn Bjorvatn, Dagfinn Winje, Janne Grønli, Inger Hilde Nordhus, Anne Marita Milde og Ståle Pallesen
Norske forekomststudier viser at en betydelig andel av befolkningen har blitt utsatt for seksuelle overgrep i barne- og ungdomsårene. For eksempel viste en studie fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) i et landsrepresentativt utvalg av 2437 kvinner og 2091 menn i alderen 18–75 år at 21,2 % av kvinnene og 7,8 % av mennene rapporterte å ha blitt utsatt for minst én form for seksuell krenkelse eller overgrep før fylte 18 år. Omtrent én av ti kvinner (10,2 %) og én av tretti menn (3,5 %) hadde blitt utsatt for seksuell kontakt før fylte 13 år (Thoresen & Hjemdal, 2014). Tilsvarende fant en studie utført av Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) i et utvalg av 4502 avgangselever i videregående skole (59 % jenter og 41 % gutter) at 29 % av jentene og 7 % av guttene hadde opplevd minst én form for seksuell krenkelse i løpet av oppveksten (Mossige & Stefansen, 2016). Tilsvarende høye forekomsttall har blitt funnet i andre befolkningsutvalg både nasjonalt (Steine et al., 2012) og internasjonalt (Barth, Bermetz, Heim, Trelle, & Tonia, 2013; Stoltenborgh, van Ijzendoorn, Euser, & Bakermans-Kranenburg, 2011).
Omfattende empiri viser at personer som ble utsatt for seksuelle overgrep i barndommen, har en livslang økt risiko for et bredt spekter av psykiske og somatiske helseproblemer. Dette inkluderer selvmord og selvmordsforsøk, posttraumatisk stress, angstlidelser, depresjon, søvnproblemer, spiseforstyrrelser, rusmisbruk, seksuelle problemer, lav selvfølelse, mellommenneskelige problemer, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (Dworkin, 2018; Dworkin, Menon, Bystrynski, & Allen, 2017; Hailes, Yu, Danese, & Fazel, 2019), psykose (Varese et al., 2012), økt stress-sensitivitet (Kendler, Kuhn, & Prescott, 2004), funksjonelle mage-tarm-problemer, kroniske bekkensmerter, uspesifikke kroniske smertetilstander, psykogene ikke-epileptiske anfall, fedme og generell høy komorbiditet av ulike lidelser (Gilbert et al., 2009; Irish, Kobayashi, & Delahanty, 2010; Maniglio, 2009; Paras et al., 2009). Videre viser resultater fra flere omfattende longitudinelle studier at seksuelle overgrep i barndommen forblir signifikant knyttet til helseproblemer langt inn i voksen alder. Eksempler på slike studier inkluderer en over 45 år lang studie fra en britisk fødselskohort med mer enn 18 500 personer (Clark, Caldwell, Power, & Stansfeld, 2010), en over 30 år lang studie av en fødselskohort av 1265 barn fra Christchurch, New Zealand (Fergusson, McLeod, & Horwood, 2013), en over 30 år lang studie av en fødselskohort av cirka 1000 barn fra Dunedin, New Zealand (van Roode, Dickson, Herbison, & Paul, 2009), en studie av mer enn 1400 tvillingpar i USA (Kendler et al., 2004) og en 23 år lang multi-generasjonsstudie av incestutsatte kvinner og en kontrollgruppe (Trickett, Noll, & Putnam, 2011).
Misforståelser og mistolkninger rundt meldeplikt er et av temaene i boken.
Meldeplikt til barnevernet gir et opplysende og forstemmende innblikk i hva som kan ligge til grunn for en bekymringsmelding til barneverntjenesten.
Anmeldt av Nina Handelsby.
Meldeplikt til barnevernet henvender seg til både fagpersoner og offentlig ansatte med lovpålagt taushetsplikt og meldeplikt, og til foreldre og andre som vil vite mer om regelverket på barnevernfeltet. Boka er skrevet av Bente Ohnstad og Ylve Gudheim, og gitt ut på Ohnstads eget forlag. Ohnstad er førsteamanuensis i rettsvitenskap ved Høgskolen Innlandet, og står bak flere fagbøker og artikler i forvaltningsrett og helserett. Hun har også vært involvert i grunnlagsarbeidet til helsepersonelloven, som ble vedtatt i 1999. Gudheim er en erfaren frilans- og featurejournalist.
Boka gir et opplysende og forstemmende innblikk i hva som kan ligge til grunn for en bekymringsmelding til barneverntjenesten fra det offentlige. Forfatterne redegjør for rettslige prinsipper og lovintensjoner for blant annet meldeplikten og tar for seg hva misforståelser og mistolkninger rundt meldeplikt i praksis kan føre med seg.
Som psykolog representerer jeg det offentlige og ivaretar dermed de demokratiske rettighetene og menneskerettighetene til mine pasienter og deres familier. Jeg veileder også ansatte på skoler, helsepersonell og andre med taushets- og meldeplikt til barnevernet. Det er derfor helt nødvendig at jeg, og du, kjære kollega, er godt nok innforstått med lovgrunnlaget og vilkårene for når meldeplikten til barnevernet utløses. Vi må også ha kjennskap til hva som faktisk er barnevernets ansvars- og kompetanseområde.
Psykologer bør fra tid til annen tenke gjennom hvordan vi forstår og forvalter denne meldeplikten til barnevernet: Når er bekymringen for et barn stor nok til at jeg må melde? Når skal jeg oppheve taushetsplikten min? Hva er god involvering av barnevernet uten å sende bekymringsmelding?
Bente Ohnstad og Ylve Gudheim, Meldeplikt tilbarnevernet. Er det nok å være bekymret? Ordskifte forlag, 2019, 175 sider
Ett av målene med veilederen er at flere skal bli kjent med hva som er anbefalt behandling av PTSD. Ill.foto: Mostphotos.
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKTVS) har utarbeidet et verktøy som kan støtte terapeuter og ledere i helsetjenestene i behandling av pasienter med posttraumatisk stresslidelse.
Pakkeforløpene inneholder sjelden konkrete anbefalinger om utredning og behandling av enkeltdiagnoser. De skal sikre en struktur som fremmer samhandling mellom tjenestene. Det kan derfor være vanskelig for aktører i helsetjenestene å vite hva de faktisk skal gjøre i et utrednings- og behandlingsløp.
NKTVS har derfor utarbeidet en praktisk behandlingsveileder for tjenester, ledere og terapeuter som skal behandle voksne med posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Målsettingen er at flere i helsetjenestene skal bli kjent med hva som er anbefalt behandling av PTSD, og at pakkeforløpene også kan bidra til god behandling.
I verktøyet beskriver NKTVS spesifikke behandlingsmetoder som de implementerer i spesialisthelsetjenestene, henholdsvis EMDR og CT-PTSD for voksne og TF-CBT for barn. Verktøyet bygger på de siste internasjonale retningslinjene fra NICE guidelines og ISTSS.
«Det finnes hjelp» er ment for voksne som er i fare for å begå overgrep.
Helsedirektoratet har sammen med nasjonale og internasjonale fagmiljøer utviklet en nettbasert lavterskeltjeneste og behandling i poliklinikk for voksne som står i fare for å begå seksuelle overgrep mot barn. Tilbudet har fått navnet Det finnes hjelp.
Det finnes hjelp er et tilbud til voksne som har seksuell interesse for barn og som ønsker hjelp til å unngå å handle på denne interessen.
– Målet med tjenesten er å forebygge seksuelle overgrep mot barn. I denne tjenesten senkes terskelen for å søke hjelp og motta behandling for de som har seksuell interesse for barn eller som står i fare for å begå seksuelle overgrep, sier helsedirektør Bjørn Guldvog og legger til: – Vi må gjøre det vi kan for å hindre at overgrep skjer. Hjelpetilbud til mennesker med seksuell interesse for barn er et viktig tiltak for å hindre overgrep.
Det finnes hjelp er utviklet av Helsedirektoraet i samarbeid med nasjonale og internasjonale fagmiljøer og består av en nettbasert lavterskeltjeneste på Detfinneshjelp.no og et behandlingstilbud i poliklinikk.
Helsebiblioteket har nyttig informasjon for folk som har levd med langvarig frykt for krigshandlinger. Ill.foto: Runar Eggen
Personer som har vært involvert i, eller vitne til, livstruende eller svært dramatiske hendelser, kan rammes av posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Helsebiblioteket har en egen side med informasjon om temaet, for pasienter.
Hendelsene kan være svært forskjellige, fra krigsopplevelser til vold i hjemmet eller seksuelle overgrep. Spesielt hvis slike alvorlige påkjenninger har foregått over lengre tid, kan det resultere i posttraumatisk stresslidelse (PTSD), som er en alvorlig angstlidelse. Det finnes behandling for lidelsen.
Helsebiblioteket har en egen side med pasientinformasjon for mennesker som har opplevd traumer og overgrep. Der finner du adresser til flere organisasjoner som arbeider for personer som har opplevd traumer, og pasientbrosjyrer. Helsebiblioteket har oversatt pasientbrosjyrer fra det anerkjente oppslagsverket BMJ Best Practice, og tilpasset disse til norske forhold. Denne pasientinformasjonen bygger på den beste tilgjengelige forskningen. Helsebiblioteket har også oversatt og tilpasset en brosjyre om PTSD (posttraumatisk stresslidelse) fra det anerkjente oppslagsverket BMJ Best Practice. På Helsebiblioteket finner du også informasjon til foresatte om traumer hos barn eller overgrep mot barn.
Den offentlige pasientportalen Helsenorge.no inneholder omfattende informasjon om vold og overgrep og hvor man kan få hjelp.
Amerikanske MedlinePlus har informasjon om vold og overgrep på engelsk og spansk. Hvis du leter etter pasientinformasjon på et annet språk, kan du for eksempel gå til den engelske Wikipedia-artikkelen om PTSD og følge på språklenkene i venstremargen.
