Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Kategori

Traumer stress og overgrep

Helsepersonelloven endret – Også søsken skal behandles som pårørende

Barn på en stein i skogen.
Mindreårige søsken likestilles med mindreårige barn av pasienter. Ill.foto: Colourbox.

Helsepersonell har nå plikt til å ivareta mindreårige søsken til pasienter. Mindreårige som etterlatte er også omfattet av loven.

Stortinget vedtok i fjor at søsken som pårørende og barn som etterlatte skal sidestilles med barn som pårørende i Helsepersonelloven. Endringene i Helsepersonelloven trådte i kraft 1. januar 2018.

Helsepersonell har nå plikt til å forsøke å avklare om pasienter har mindreårige barn eller søsken, og hvilket informasjons- eller oppfølgingsbehov disse har. Dette gjelder helsepersonell som har pasienter med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade.

Mange har nok ivaretatt søsken og barn som etterlatte allerede, men nå kreves dette også formelt i lovverket. Helsepersonellovens paragraf 10 a om barn som pårørende har blitt utvidet til også å omfatte søsken. I tillegg er det en ny paragraf 10 b som omfatter etterlatte barn.

Aktuelle lenker:

Helsepersonellovens paragraf 10 a om barn som pårørende (endret)

Helsepersonellovens paragraf 10 b om barn som etterlatte (ny)

Last ned hele lovendringen

Aktuelle søkeord: barn, foreldre, søsken, rus, rusomsorg, psykisk sykdom, helsepersonell, helsepersonelloven, lovverk

Utsatte barn får ikke hjelp (Helsedirektoratet.no)

bekymret tenåringsjente
Mange av barna er redde for at foreldrene skal oppdage at de forteller om problemene. Ill.foto: Colourbox.

Enkelte barn av foreldre med alvorlige rusproblemer blir utsatt for svært grove krenkelser og overgrep uten å få hjelp. – Helsevesenet, skolen og barnevernet må se på hva vi kan gjøre for hjelpe dem, sier helsedirektør Bjørn Guldvog.

I forskningsstudier har det frem til nå vært vanskelig å nå barn som har de mest utfordrende livssituasjonene, noe som kan føre til at forskning kan gi et skjevt eller forskjønnet bilde av barn og unge som er utsatt for traumatiske hendelser og lever i vanskelige livssituasjoner.

I Norge har om lag 30 000 barn og unge mellom 8 og 18 år foreldre med klart alvorlig rusproblem, mens ytterligere 40 000 barn har foreldre med moderat rusproblem. En ny studie – «Når lyset knapt slipper inn» – basert på ca 750 anonyme chat-logger fra tjenesten BARsnakk.no viser at mange av disse barna ikke blir oppdaget eller får hjelp.

Barna beskriver en hverdag preget av fysisk vold, seksuelle overgrep og mobbing. Forskerne sammenlikner det med å leve i fangenskap. Flere skriver at det hadde vært bedre om de hadde vært døde.

– Dette er svært alvorlig. Disse barna må vite at vi er der for dem, sier helsedirektøren.

Les hele rapporten: Når lyset knapt slipper inn

Høyere CRP etter barndomstraumer (dagensmedisin.no)

Jo flere traumer i barndommen, desto høyre CRP hos personer med schizofreni. Ill.foto: VikaValter, iStockphoto

Schizofrenipasienter som hadde opplevd traumer i barndommen, hadde høyere CRP enn de som ikke hadde barndomstraumer.

Studien besto av 483 deltakere. 148 hadde schizofreni, 123 hadde bipolar lidelse og 212 var friske kontroller.

– Studien viste at pasienter som hadde vært utsatt for barndomstraumer, hadde høyere lavgradig CRP enn de som ikke hadde vært utsatt for dette, sier førsteforfatter Monica Aas.

Antall episoder påvirket CRP
CRP-verdier (c-reaktivt protein) over 20 mg/L ble ekskludert for å unngå at en akutt infeksjon skulle påvirke analysene.

– Jo flere traumeopplevelser pasientene hadde vært utsatt for, jo høyere var CRP. Her så vi en klar sammenheng, sier Aas.

Barndomstraumer ble definert som å ha blitt utsatt for seksuelt misbruk, fysisk vold eller psykisk vold. Dette er den største studien som har sett på CRP ved bipolar lidelse og schizofreni.

Les hele artikkelen her: Høyere CRP etter barndomstraumer

Bokanmeldelse: Oppdatert kunnskap om barn og ungdom i utsatte livssituasjoner (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Bokforside
Boken dekker mange ulike områder.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har vært sentral i forskningen og undervisningen om konsekvenser av opplevd vold og traumer. Forskerne har nå ønsket å gi en oppdatert kunnskap om barn og ungdom som har vært utsatt for ulike traumer, inklusive vold.

Anmeldt av Pål Zeiner  

Forskningen på dette feltet har skutt fart de siste årene, så boken dekker et behov for kunnskapsoppdatering for profesjonelle som kommer i kontakt med barn og ungdom i en utsatt livssituasjon. Boken er bredt anlagt og dekker mange ulike områder. Den er delt inn i fire deler.

I første del, Når katastrofen rammer, tar forfatterne for seg helseplager som følge av traumatiske hendelser, betydningen av foreldres reaksjoner, tidlig intervensjon, forebygging og utviklingsmessige perspektiver etter gjennomgått traume.

Del 2, Å vokse opp med vold, har kapitler om å identifisere barn i utsatte livssituasjoner og prognostiske faktorer etter opplevd traume og ulike belastende livssituasjoner (vansker i samværsordning, ungdom med misbruk, minoritetsbakgrunn o.a.).

I del 3, Å hjelpe det utsatte barnet, omtales ulike aspekter i arbeidet med å hjelpe barn og ungdom i utsatte livssituasjoner, både gjennom generelle perspektiver og i omtale av spesifikke temaer om arbeid i skole, i barnevernet og med enslige unge flyktninger.

I den siste delen, Metoder og perspektiver, tar forfatterne opp begrepsbruk, utviklingspsykologiske momenter og forskningsetiske utfordringer.

Les mer: Oppdatert kunnskap om barn og ungdom i utsatte livssituasjoner (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Carolina Øverlien, Mona-Iren Hauge, Jon-Håkon Schultzred. Barn, vold og traumer Møter med unge i utsatte livssituasjoner.308 s, ill. Oslo: Universitetsforlaget, 2016. Pris NOK 499 ISBN 978-82-15-02641-1

Mer enn doblet risiko for uførhet hos kvinner (Dagens Medisin)

Kvinne som har blitt slått
Traumatisk hendelse rettet direkte mot en selv viste høyere risiko for uførhet. Foto: RapidEye iStockphoto

En norsk studie finner kjønnsforskjeller i uførhetsrisiko og andelen som får en posttraumatisk stresslidelse (PTSD) etter å ha vært utsatt for en traumatisk hendelse.

Av Lisbeth Nilsen

Det var ingen signifikante kjønnsforskjeller ved sammenhengen mellom eksponering for traume og innvilget uføretrygd. Derimot hadde flere kvinner som hadde opplevd en personrettet traumatisk hendelse blitt uføretrygdet, og flere kvinner enn menn hadde fått en PTSD-diagnose.

– Vi fant at hos kvinner var det stor forskjell på risikoen for å bli uføretrygdet etter tilfeldige hendelser og hendelser som er direkte rettet mot deg som person. Tilfeldig vold, som å ha blitt slått ned i taxikø, hadde ikke like stor betydning for uførhetsrisikoen, sier SINTEF-forsker Eva Lassemo til Dagens Medisin. Kvinner som hadde opplevd en traumatisk hendelse rettet spesielt mot seg selv, hadde 2,5 ganger høyere risiko for å bli uføretrygdet enn ikke-traumeeksponerte kvinner.

Les mer: Mer enn doblet risiko for uførhet hos kvinner (Dagens Medisin)

Hvorfor tar det så lang tid å fortelle om seksuelle overgrep? (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Latenstiden er spesielt lang hvis overgriperen hadde en nær relasjon til barnet. Ill.foto: Blue_Cutler, iStockphoto

I gjennomsnitt går det mer enn 17 år fra et barn opplever et seksuelt overgrep til vedkommende forteller noen om dette. Den lange latenstiden skyldes ofte frykt, skyldfølelse, distansering og manglende begrepsapparat.

Av Iris M. Steine, Dagfinn Winje, Inger Hilde Nordhus, Anne Marita Milde, Bjørn Bjorvatn, Janne Grønli og Ståle Pallesen

Innledning

I vår tidligere studie basert på en spørreundersøkelse blant 508 personer som hadde opplevd seksuelle overgrep som barn, kom det frem at det i snitt hadde gått 17,2 år fra første gang de ble utsatt for overgrep til første gang de fortalte noen om overgrepene (Steine et al., 2016).

Årsaker til lang «latenstid» har tidligere blitt undersøkt i kvantitative studier, der man har funnet lengre latenstid når overgrepene involverte vold, trusler, samleie, og der overgriperen var en person man stod i en nær relasjon til (Goodman-Brown, Edelstein, Goodman, Jones, & Gordon, 2003; Hanson et al., 2003; Priebe & Svedin, 2008; Ruggiero et al., 2004; Smith et al., 2000). Kvalitative studier har identifisert faktorer som frykt for at det å fortelle ville ha negative konsekvenser for foreldre eller overgriperen, frykt for ikke å bli tatt på alvor eller trodd, at det var vanskelig å snakke om, og at det aldri kom en riktig anledning til å fortelle (Jensen, Gulbrandsen, Mossige, Reichelt, & Tjersland, 2005). Skyldfølelse har også blitt identifisert som en viktig faktor (Goodman-Brown et al., 2003).

Basert på den lange latenstiden som fremkom i runde 1 av undersøkelsen vår (Steine et al., 2016), gjorde vi en eksplorerende oppfølgingsstudie av respondentenes egenrapporterte årsaker til den lange latenstiden. Denne undersøkelsen er den første i Norge som belyser hva et relativt stort utvalg av overgrepsutsatte selv mener er årsaken til at de ikke betrodde seg til noen om overgrepene før etter så mange år. I runde 2 av LISA-undersøkelsen stilte vi følgende åpne spørsmål: «Dersom du brukte lang tid før du fortalte noen om overgrepene, hva var årsakene til dette?»

Les mer: Hvorfor tar det så lang tid å fortelle om seksuelle overgrep? (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

– Omorganiseringen har ikke løst utfordringene ved overgrepsmottak (Dagens Medisin)

gynekologisk undersøkelsesbenk
Ansvaret for overgrepsmottak er overført fra kommunehelsetjenesten til spesialisthelsetjenesten. Ill.foto: Colourbox.

Ny rapport konkluderer med at det fortsatt trengs store forbedringer ved flere norske overgrepsmottak for å gi kunne gi et forsvarlig og likeverdig tilbud.

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (Nklm) har gjennomført telefonintervju med ledelsen ved samtlige 24 overgrepsmottak. Konklusjonen i rapporten er blant annet manglende kompetanse, manglende oppfølging og manglende beredskapsvakt.

I 2009 foreslo Nklm flere tiltak for flere forbedringsområder som var avdekket ved norske overgrepsmottak. Dette var utfordringer forbundet med faglig kvalitet, organisering og finansiering. I en stortingsmelding fra 2013 ble det foreslått å flytte ansvaret for overgrepsmottakene fra kommunehelsetjenesten til spesialisthelsetjenesten. Denne omorganiseringen var i gang i fjor, og den nye rapporten har sett på konsekvensene av omorganiseringen.

Source: – Omorganiseringen har ikke løst utfordringene (Dagens Medisin)

Barn som forgriper seg på barn (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

gutter som slåss
Gutter begår ofte sitt første overgrep før de fyller 15. Ill.foto: Colourbox.

Vi må gripe inn når vi får vite at et barn har begått et seksuelt overgrep mot et annet barn. Men hvordan?

Av Helle Kleive 

Mellom 20 og 50 prosent av alle seksuelle overgrep mot barn og unge begås av andre barn og unge, hovedsakelig gutter (Barbaree & Marshall, 2006; Bonner, 2006; Långström, 2000). De fleste av disse guttene utøver sitt første overgrep før fylte 15 år (Långström, 2000).

Gjennomsnittlig alder på gutter henvist til ressursenheten V27 er 14,1 år (Jensen et al., 2016). Dette er tall som overrasker fagfolk i Norge, men forekomsten er ganske lik i forskjellige vestlige land. Hvis vi kan bli oppmerksomme på at disse barna finnes, så kan vi også hjelpe dem.

Ved ressursenheten V27 arbeider vi med barn og unge som har forgrepet seg seksuelt eller vist upassende seksuell atferd. I det følgende vil jeg fortelle en historie om hvordan behandlingsapparatet kan møte en gutt som har begått et overgrep, og familien hans, om utfordringer med samarbeidet mellom instansene, og om hvordan vi psykologer kan gjøre noe med det.

Les mer: Barn som forgriper seg på barn (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: