Langvarig taushet om seksuelle overgrep (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Mange forteller aldri om overgrep de har vært utsatt for som barn. Ill.foto: iStockphoto

Mange overgrepsutsatte bruker lang tid før de forteller om overgrepene. Denne første norske studien på området gir kunnskap om hvilke faktorer som har betydning for latenstid.

Av Iris M. Steine, Dagfinn Winje, Inger Hilde Nordhus, Anne Marita Milde, Bjørn Bjorvatn, Janne Grønli og Ståle Pallesen

Mange overgrepsutsatte bruker lang tid før de forteller om overgrepene. Denne første norske studien på området gir kunnskap om hvilke faktorer som har betydning for latenstid. Mange som har opplevd seksuelle overgrep i barndommen, forteller aldri noen om dette, eller venter svært lenge før de forteller det til noen. En stor landsrepresentativ studie i USA fant at 27,8 % av dem som hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep som barn, aldri hadde fortalt noen om overgrepene (Ruggiero et al., 2004; Smith et al., 2000).

Lignende resultater ble funnet i et representativt utvalg i Sverige (Priebe & Svedin, 2008). I denne studien benytter vi begrepet «latenstid» om tiden det gikk fra første gang man ble utsatt for overgrep til første gang man fortalte noen om overgrepet/-ene. Studier har funnet lengre latenstid der overgrepene involverte vold og trusler (Hanson et al., 2003), samleie (Priebe & Svedin, 2008), tvang (Ruggiero et al., 2004), og der overgriperen var en person man hadde en nær relasjon til (f.eks. et familiemedlem) (Smith et al., 2000).

Det finnes også indikasjoner på at terskelen for å fortelle om overgrep er ytterligere forhøyet for dem som har hatt en kvinnelig overgriper (Denov, 2003), men betydningen av å ha hatt en kvinnelig versus mannlig overgriper har generelt blitt lite studert (Haugland, Nygaard, Vik, & Lindstrøm, 2011).

Et fåtall studier har undersøkt sammenhengen mellom lang latenstid og senere psykologiske vansker hos den utsatte. Studiene viser at de som aldri hadde fortalt, eller som hadde ventet svært lenge før de fortalte noen om overgrepene, hadde flere symptomer på posttraumatisk stresslidelse, alvorlig depresjon (Ruggiero et al., 2004), mellommenneskelige problemer og seksuelle problemer (Wyatt & Newcomb, 1990). Økt kunnskap om hvilke faktorer som har betydning for latenstid, kan gi en indikasjon på hvilke tiltak som kan øke mulighetene for at overgrep mot barn kan bli avslørt på et tidligere tidspunkt. Formålene med denne studien var derfor å undersøke: 1) latenstiden fra første gang man opplevde overgrep til første gang man fortalte noen om overgrepene, 2) latenstidens sammenheng med symptomskårer, 3) sammenheng mellom alder da overgrepene startet og varigheten av overgrepene, og 4) prediktorer for forskjeller i latenstid. Så vidt oss bekjent, er dette den første norske studien på denne tematikken.

Les mer: Langvarig taushet om seksuelle overgrep (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Norske afghanistanveteraner: stigma, barrierer og helsehjelp (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Risikoen for å utvikle psykiske lidelser henger sammen med hvilke belastninger soldatene har opplevd i tjenesten. Ill.foto: Colourbox.

Norske afghanistanveteraner som har psykiske plager frykter konsekvensene av å søke helsehjelp. Helsepersonell trenger kunnskap om barrierene mot hjelpsøking.

Grethe E. Johnsen og Hans Jakob Bøe

Mer enn 40 000 nordmenn har erfaring fra internasjonale militære operasjoner. Det er en oppgave både for det militære og det sivile helsevesen å tilby disse FN- og NATO-veteranene helsetjenester for å avdekke og behandle psykiske plager etter oppdrag. Vi har imidlertid liten kjennskap til hvordan veteraner med psykiske helseplager benytter våre helsetjenester.

Internasjonal forskning har vist at personer som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner, eksponeres for en rekke alvorlige hendelser og belastninger, og at denne eksponeringen for noen er relatert til psykiske helseplager og behov for helsehjelp (Hoge, Auchterlonie, & Milliken, 2006). Risikoen for å utvikle psykiske lidelser henger sammen med hvilke stressbelastninger personellet opplever under tjeneste (Forsvarets sanitet, 2013; Hoge et al., 2006).

Direkte kamphandlinger, belastningen ved å ta andres liv, vitneopplevelser og risiko for egen død og skade kan inngå i tjenesten. Traumerelaterte plager har imidlertid en sammensatt etiologi, og er forbundet med en rekke risikofaktorer. I en undersøkelse av norske afghanistanveteraner, som også er datagrunnlaget for denne artikkelen, fremsto minst 4,4 % av veteranene med sannsynlig én eller flere psykiske lidelser (Forsvarets sanitet, 2013). Det var således en relativt lav forekomst av psykiske plager.

Les mer: Norske afghanistanveteraner: stigma, barrierer og helsehjelp (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Psykologiske tiltak mot PTSD ved alvorlig psykisk lidelse (Cochrane Library)

Det var liten forskjell i effekt av de psykologiske tiltakene. Ill. foto: slobo, iStockphoto

Et økende antall rapporter tyder på at personer som utvikler alvorlige psykiske lidelser, også er sårbare for å utvikle posttraumatisk stresslidelse (PTSD) på grunn av økt risiko for at de har vært utsatt for traumatiske hendelser og sosialt uheldige forhold.

Effekten av traumefokuserte psykologiske tiltak (TFPI) for PTSD i den generelle befolkningen er godt etablert. TFPI omfatter identifisering og endring av uheldige oppfatninger om traumatiske erfaringer og prosessering av traumatiske minner. TFPI omfatter også utvikling av nye måter å reagere på stimuli assosiert med traumer.

Forskerne ønsket å evaluere effekten av psykologiske tiltak for PTSD-symptomer eller andre symptomer på psykologisk uro forårsaket av traumer hos mennesker med alvorlige psykiske lidelser.

Liten forskjell i effekt

Forskerne inkluderte alle relevante randomiserte, kontrollerte studier (RCT-er) fra Cochrane Library og rapporterte brukbare data. Fire studier med totalt 300 deltakere ble inkludert. Kvaliteten på studiene var gjennomgående lav (målt med GRADE).

Disse tiltakene ble studert, sammenliknet med hverandre og vanlig behandling:

• Traume-fokusert kognitiv atferdsterapi (TF-CBT)
• Øyebevegelse-desensitivisering og reprosessering (Eye Movement Desensitation and Reprocessing, EMDR)
• Kort psykoedukasjon for PTSD

De viktigste utfallene som ble studert, var PTSD-symptomer, livskvalitet, symptomer på komorbid psykose, angst-symptomer, depresjonssymptomer, uheldige hendelser og helseøkonomiske utfall.

Når dataene ble korrigert for skjevheter, var forskjellen i effekt mellom tiltakene liten. Det er gjort lite forskning på området, og forskerne konkluderte med at mer forskning er nødvendig for å trekke sikre slutninger.

Cochrane Library

Cochrane Library er en database over oppsummert medisinsk forskning som produseres gjennom et internasjonalt samarbeid, Cochrane Collaboration. Helsebiblioteket har kjøpt fri tilgang for alle med norsk IP-adresse

Les mer: Psychological interventions for post-traumatic stress disorder (PTSD) in people with severe mental illness (Cochrane Library)

Mange veteraner søker ikke hjelp for psykiske lidelser (Dagens Medisin)

Mange soldater får psykiske seinskader etter oppdrag. Ill.foto: Colourbox.

Nær tre av fire som har tjenestegjort i Afghanistan og som fikk alvorlige psykiske problemer, hadde ikke søkt hjelp.

Lisbeth Nilsen

Det viser en undersøkelse som er publisert i Tidsskriftet for Norsk Psykologforening. Studien omfatter 7155 personer som hadde tjenestegjort i Afghanistan i perioden 2001–2011, og 4053 av disse besvarte spørreundersøkelsen. Blant de 246 som oppfylte kriteriene for en psykisk lidelse, hadde snaut 73 prosent ikke søkt om hjelp. Dette gjaldt over halvparten av dem med depresjon, angst eller posttraumatisk stresslidelse.

Hele 80 prosent av dem med alkoholproblemer hadde ikke vært i kontakt med hjelpeapparatet, og det samme gjaldt nær 65 prosent av med søvnvansker.

Les mer: Mange veteraner søker ikke hjelp for psykiske lidelser (Dagens Medisin)

Er det så ille å bli spurt om traumer? (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Vi vet lite om hvordan barn og ungdom synes det er å bli spurt om traumer. Foto: jlmatt, iStockphoto

Mange klinikere vegrer seg for å spørre barn om traumer av frykt for at de skal bli opprørte. Vi finner ikke støtte for denne antagelsen i vår studie.

Av Nancy Ellen Dos Santos, Tine K. Jensen og Silje Mørup Ormhaug

De siste årene har media og politikere rettet fokus mot forekomst og avdekking av vold og seksuelle overgrep (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2014). To nye omfangsstudier har vist at så mange som mellom 9 og 30 % rapporterer om vold i hjemmet i barndommen, og rundt 10,2 % kvinner og 3,5 % menn rapporter om seksuelle overgrep før fylte 13 år i Norge (Myhre, Thoresen, & Hjemdal, 2015; Thoresen & Hjemdal, 2014). Selv om mange klarer seg bra etter å ha vært eksponert for traumer, viser en metastudie at i gjennomsnitt 15,9 % utvikler posttraumatisk stresslidelse, og vil ha behov for behandling (Alisic et al., 2014).

Behandlingsstudier viser at barn og ungdom som har utviklet traumerelaterte plager, har god nytte av traumespesifikk behandling (de Arellano et al., 2014; Silverman et al., 2008), men for å lage en godt tilpasset behandlingsplan trenger terapeuter å vite om barnets livserfaringer og hverdagsliv. Dette innebærer også å vite om de er, eller har vært, utsatt for traumer, og om de har plager knyttet til dette (Pine & Cohen, 2002; Silverman et al., 2008).

Kunnskap om traumer og relaterte plager kan gi verdifull diagnostisk informasjon som danner grunnlag for en behandlingsplan, og minsker risikoen for feildiagnostisering (Reigstad & Kvernmo, 2015). Vi vet imidlertid lite om barnas opplevelse av å bli spurt om traumeerfaringer. I denne studien har vi undersøkt hvordan barn og ungdom i BUP opplevde å bli spurt om sine traumeopplevelser.

Les mer: Er det så ille å bli spurt om traumer? (Tidsskrift for norsk psykologforening)

Høyr meg og sjå meg! (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Det er viktig at hjelpetenester evnar å sjå og høyre når vold skjer. Ill.foto: biffspandex, iStockphoto

Barn høyrest sjeldan i familiesaker med vold. Korleis kan familievernet opne for barnets stemme?

Anna Margrete Flåm

Vi vil takke Bruce Wamphold ved Modum Bad og Per Øystein Steinsvåg ved ATV for hjelp med spørjeskjema og Odd Arne Tjersland, UiO, og Bruce Wamphold, Modum Bad, for verdifulle merknader på eit førsteutkast, i tillegg til Hanne Haavind, UiO, for verdifulle diskusjonar undervegs.

Datamaterialet er tidlegare presentert i Flåm, A. M. & Handegård, B. H. (2015). Where is the Child in Family Therapy Service After Family Violence? A Study from the Norwegian Family Protection Service. Contemporary family therapy, volum 37 (1).

Omfattande forsking viser at vold i familien har alvorlege følgjer for barn og unges psykiske og fysiske helse, både som vitne og direkte utsett, og at massive barrierar finst mot å fortelje og forstå når vold skjer (ACE-studien, 2013; D’Andrea, Ford, Stolbach, Spinazzola & van der Kolk, 2012). Å finne opning for dialog er avgjerande for voldens verknad (Carpenter & Stacks, 2009; Read & Bentall, 2012). Difor er det viktig at hjelpetenester evnar å sjå og høyre når vold skjer, og å spisse seg inn slik at vold blir adressert. Seinare forsking har imidlertid vist at sentrale norske hjelpetenester, som spesialisthelsetenesta for psykisk helsevern for barn og unge (BUP), har vanskar med å sjå at vold skjer mot barn og unge (Reigstad, Jørgensen & Wichstrøm, 2006) og atterhald mot å inkludere familien i behandlande nettverk (Reigstad, 2012).

Dette framstår som eit paradoks fordi det er tatt politiske grep for å førebyggje og gi rask og samordna hjelp ved vold mot barn (BLI, 2013; Helse- og omsorgsdepartementet, 2009; Justis- og beredskapsdepartementet, 2013). Korleis fungerer tenester som yter spesialisert psykologisk behandling til familiar med barn og vold? Difor blir det viktig å spørje: Korleis fungerer tenester som har som spesifikt mandat å yte spesialisert psykologisk behandling til familiar med barn og vold? I Noreg har Familievernet (FVK) fått mandat til å prioritere denne typen saker (Bufdir, 2014).

Det føreliggjande arbeidet undersøkjer korleis denne tenesta utfører oppgåva til familiar med barn og vold og kva utfordringar som finst. Familievernets plass Familievernet fekk statlege midlar til ekstra innsats i familiar med barn og vold gjennom prosjektet «Barn som lever med vold i familien», som vart sett i gang av statsråd Laila Dåvøy. Prosjektet gjekk frå 2004 til 2007, med utviding til 2010. Kompetanse vart bygd opp (Heltne & Steinsvåg, 2010, 2011) og politisk mandat gitt om prioritet (Bufdir, 2014).

Til grunn låg følgjande definisjon av vold: «Vold er ei kvar handling retta mot ein annan person, som, ved at denne handlinga skadar, smertar, skremmer eller krenkjer, får denne personen til å gjere noko mot sin vilje eller avstå frå å gjere noko som han/ho vil» (Isdal, 2013). I etterkant av prosjektet er enkeltområde undersøkt, men det finst ikkje oversyn over generell innsats (Bufdir, 2010a; Middelborg & Samoilow, 2014; Oppvekstrapporten, 2013). Difor tok underteikna initiativ til å undersøkje arbeidet ved eit av landets store familievernkontor, Tromsø Familievernkontor, som deltok i prosjektet og ønska å gi prioritet til denne typen saker. Kontoret kunne difor gi viktig innsyn i faktisk innsats på området i etterkant av prosjektet.

Tre forskingsspørsmål er stilt: Kva saker kjem til FVK der barn lever i familiar med vold? Kva arbeid skjer? Kva framstår som hovudtrekk i arbeidet og viktigaste utfordring? Målet med undersøkinga er å bidra til at offentlege tilbod om spesialisert terapeutisk behandling for familiar med barn og vold blir best muleg egna.

Les mer: Høyr meg og sjå meg! (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Behandling av PTSD hos flyktningbarn (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Artikkelen gir en oversikt over publiserte studier av PTSD-behandling hos flyktningbarn. Ill.foto: Blue_Cutler, iStockphoto

En trygg relasjon og en fasetilnærming kan gi et godt rammeverk for behandling av flyktningbarn med PTSD.

Av Ragnhild B. Lygre

I løpet av 2015 tok Norge imot over 31 000 asylsøkere (UDI, 2016). Som flyktninger og asylsøkere er barn spesielt sårbare. Helsevesenet vårt må være klar til å ta imot dem som trenger hjelp til å bearbeide sterke opplevelser fra både hjemland og flukt. Arbeid med traumatiserte flyktninger kan være utfordrende som følge av uavklart asylstatus, bekymring for familie og hjemland, dårlige boforhold, økonomiske vansker og kulturforskjeller. Flere påpeker at en ikke bør behandle flyktninger uten også å arbeide med deres rammebetingelser (Ehntholt & Yule, 2006). Med god kunnskap om flyktningbarn, anbefalt behandling og spesielle hensyn, kan flere behandlere jobbe med denne gruppen. Artikkelen gir en oversikt over publiserte studier av PTSD-behandling hos flyktningbarn.

Flyktninger og asylsøkere

En flyktning er en person som «har flyktet fra sitt land og har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk overbevisning eller medlemskap i en bestemt sosial gruppe, og som ikke er i stand til eller på grunn av slik frykt ikke villig til å påberope seg sitt lands beskyttelse» (FN, 1951). En asylsøker er en person som ankommer et annet land, og som normalt søker om asyl ved ankomst eller kort tid etter ankomst (Flyktninghjelpen, 2015). Om lag 59,5 millioner mennesker er nå på flukt i verden; 21,3 millioner utenfor eget land (Flyktninghjelpen, 2015). I løpet av 2015 fikk 9696 personer flyktningstatus eller opphold på humanitært grunnlag i Norge, flesteparten fra Syria, Eritrea og Afghanistan (UDI, 2016). I februar i år bodde det totalt 27602 personer på norske asylmottak; 8630 av disse er barn under 18 år (UDI, 2016). Videre i teksten vil begrepet «flyktning» også omfatte asylsøkere, da utvalgene i de følgende studiene består av både flyktninger og asylsøkere.

Cirka 11 % av studerte flyktningbarn tilfredsstilte kriteriene for PTSD

PTSD

Symptomer på PTSD skal vanligvis oppstå innen seks måneder etter en uvanlig alvorlig traumatisk hendelse (WHO, 1992). Hovedsymptomet er gjentatt og påtrengende erindring eller gjenopplevelse av traumatiske hendelser i individets hukommelse eller drømmer. Påfallende emosjonell distanse, følelseskulde, autonom hyperaktivering, vaktsomhet, søvnløshet og unngåelse av stimuli som kan føre til gjenopplevelse av traumet, er vanlig, men ikke nødvendig for å stille diagnosen. En norsk undersøkelse av 93 enslige mindreårige (EM) asylsøkere mellom 10 og 16 år viser at 37 % av disse tilfredsstiller kriteriene for PTSD (Jensen, Fjermestad, Granly & Wilhelmsen, 2015). En gjennomgang av forskning på flyktninger i vestlige land tyder på at cirka 11 % av studerte flyktningbarn tilfredsstilte kriteriene for PTSD (Fazel, Wheeler & Danesh, 2005). Samlet sett var det cirka ti ganger så stor sannsynlighet for at en flyktning fikk diagnosen, sammenliknet med en alderssvarende amerikansk populasjon (Fazel et al., 2005). Studier fra både Norge og Tyskland tyder på at symptomer på PTSD, depresjon, angst og eksternaliserende problemer i stor grad vedvarer over år uten behandling (Jensen, Skårdalsmo & Fjermestad, 2014; Ruf et al., 2010).

Problemstilling

Hvordan kan vi hjelpe flyktningbarn med PTSD? Denne artikkelen gir en oversikt over studerte behandlingsmetoder for flyktningbarn med PTSD-symptomer, og eventuelle likheter og ulikheter mellom dem.

Les mer: Behandling av PTSD hos flyktningbarn (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Gutter i Norge med skadelig seksuell atferd (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Bildet av hvem gutter som begår seksuelle overgrep er, er ikke entydig.  Ill.foto: Colourbox.

Unge gutter som begår seksuelle overgrep kommer ofte fra familier med mange belastninger, og har vansker på flere områder.

Monica Jensen, Erling Garbo, Helle Kleive, Øystein Grov, Mari Hysing

Klinikere trenger økt kunnskap og bevissthet om unge overgripere for å kunne hjelpe guttene og deres familier. Historisk har overgrep mot barn og unge oftest vært forbundet med voksne mannlige overgripere. I de seinere tiår har det vokst frem en økende grad av klinisk bevissthet, forskning og litteratur om at også barn og ungdom selv utøver problematisk eller skadelig seksuelle handlinger mot andre barn (videre forkortet HSB for- «Harmful Sexual Behaviour»).

Dagens internasjonale tall indikerer at bortimot 20 % av alle voldtekter og 20–50 % av alle seksuelle overgrep mot barn/ungdom er gjennomført av tenåringsgutter (Barbaree & Marshall, 2006). I en svensk studie fant man 5,2 % livstidsprevalens for tenåringsgutter av utøvelse av HSB (Kjellgren, Priebe, Svedin & Långström, 2010). Barn og ungdom som utøver HSB, varierer stort med hensyn til type overgrep, bakgrunnsfaktorer og karakteristika (NKVTS, 2011).

Kunnskapen om etiologi og hvilken risiko og beskyttende faktorer som bidrar til første hendelse med HSB («onset») i barne- og ungdomsalder, er fortsatt noe uklar og fragmentert. Å være utsatt for eller vitne til fysisk vold og rusmisbruk i familien, gjengmedlemskap, suicidal atferd, tidlig seksuell debut, offer for seksuelt overgrep og bruk av pornografi er likevel fremtredende faktorer i denne forskningen (Kjellgren, 2009). Fra internasjonale studier vet vi at majoriteten i HSB-gruppen er gutter (90–95 % ), og at de er i gjennomsnitt 14 år når de utøver sitt første HSB (Långström, 2000; Priebe & Svedin, 2009; Radford, Corral, Bradley & Fisher, 2013). De fleste bor med sine foreldre. Unge som begår HSB, er ofte søsken, i slekt eller godt kjent med fornærmede, som oftest er en yngre jente (Långström, 2000; Priebe & Svedin, 2009; Radford et al., 2013). Tall fra en større deskriptivt studie i Storbritannia viser at 25 % av unge som har HSB, har IQ under 70. Tilsvarende har 45 % unge utøvere generelle eller spesifikke lærevansker. En høy andel har psykiske helseproblemer og familieproblemer (Vizard, 2013).

Les mer: Gutter i Norge med skadelig seksuell atferd (Tidsskrift for Norsk psykologforening)