Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Kategori

Traumer stress og overgrep

Bokanmeldelse: Oppdatert kunnskap om barn og ungdom i utsatte livssituasjoner (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Bokforside
Boken dekker mange ulike områder.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har vært sentral i forskningen og undervisningen om konsekvenser av opplevd vold og traumer. Forskerne har nå ønsket å gi en oppdatert kunnskap om barn og ungdom som har vært utsatt for ulike traumer, inklusive vold.

Anmeldt av Pål Zeiner  

Forskningen på dette feltet har skutt fart de siste årene, så boken dekker et behov for kunnskapsoppdatering for profesjonelle som kommer i kontakt med barn og ungdom i en utsatt livssituasjon. Boken er bredt anlagt og dekker mange ulike områder. Den er delt inn i fire deler.

I første del, Når katastrofen rammer, tar forfatterne for seg helseplager som følge av traumatiske hendelser, betydningen av foreldres reaksjoner, tidlig intervensjon, forebygging og utviklingsmessige perspektiver etter gjennomgått traume.

Del 2, Å vokse opp med vold, har kapitler om å identifisere barn i utsatte livssituasjoner og prognostiske faktorer etter opplevd traume og ulike belastende livssituasjoner (vansker i samværsordning, ungdom med misbruk, minoritetsbakgrunn o.a.).

I del 3, Å hjelpe det utsatte barnet, omtales ulike aspekter i arbeidet med å hjelpe barn og ungdom i utsatte livssituasjoner, både gjennom generelle perspektiver og i omtale av spesifikke temaer om arbeid i skole, i barnevernet og med enslige unge flyktninger.

I den siste delen, Metoder og perspektiver, tar forfatterne opp begrepsbruk, utviklingspsykologiske momenter og forskningsetiske utfordringer.

Les mer: Oppdatert kunnskap om barn og ungdom i utsatte livssituasjoner (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Carolina Øverlien, Mona-Iren Hauge, Jon-Håkon Schultzred. Barn, vold og traumer Møter med unge i utsatte livssituasjoner.308 s, ill. Oslo: Universitetsforlaget, 2016. Pris NOK 499 ISBN 978-82-15-02641-1

Mer enn doblet risiko for uførhet hos kvinner (Dagens Medisin)

Kvinne som har blitt slått
Traumatisk hendelse rettet direkte mot en selv viste høyere risiko for uførhet. Foto: RapidEye iStockphoto

En norsk studie finner kjønnsforskjeller i uførhetsrisiko og andelen som får en posttraumatisk stresslidelse (PTSD) etter å ha vært utsatt for en traumatisk hendelse.

Av Lisbeth Nilsen

Det var ingen signifikante kjønnsforskjeller ved sammenhengen mellom eksponering for traume og innvilget uføretrygd. Derimot hadde flere kvinner som hadde opplevd en personrettet traumatisk hendelse blitt uføretrygdet, og flere kvinner enn menn hadde fått en PTSD-diagnose.

– Vi fant at hos kvinner var det stor forskjell på risikoen for å bli uføretrygdet etter tilfeldige hendelser og hendelser som er direkte rettet mot deg som person. Tilfeldig vold, som å ha blitt slått ned i taxikø, hadde ikke like stor betydning for uførhetsrisikoen, sier SINTEF-forsker Eva Lassemo til Dagens Medisin. Kvinner som hadde opplevd en traumatisk hendelse rettet spesielt mot seg selv, hadde 2,5 ganger høyere risiko for å bli uføretrygdet enn ikke-traumeeksponerte kvinner.

Les mer: Mer enn doblet risiko for uførhet hos kvinner (Dagens Medisin)

Hvorfor tar det så lang tid å fortelle om seksuelle overgrep? (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Latenstiden er spesielt lang hvis overgriperen hadde en nær relasjon til barnet. Ill.foto: Blue_Cutler, iStockphoto

I gjennomsnitt går det mer enn 17 år fra et barn opplever et seksuelt overgrep til vedkommende forteller noen om dette. Den lange latenstiden skyldes ofte frykt, skyldfølelse, distansering og manglende begrepsapparat.

Av Iris M. Steine, Dagfinn Winje, Inger Hilde Nordhus, Anne Marita Milde, Bjørn Bjorvatn, Janne Grønli og Ståle Pallesen

Innledning

I vår tidligere studie basert på en spørreundersøkelse blant 508 personer som hadde opplevd seksuelle overgrep som barn, kom det frem at det i snitt hadde gått 17,2 år fra første gang de ble utsatt for overgrep til første gang de fortalte noen om overgrepene (Steine et al., 2016).

Årsaker til lang «latenstid» har tidligere blitt undersøkt i kvantitative studier, der man har funnet lengre latenstid når overgrepene involverte vold, trusler, samleie, og der overgriperen var en person man stod i en nær relasjon til (Goodman-Brown, Edelstein, Goodman, Jones, & Gordon, 2003; Hanson et al., 2003; Priebe & Svedin, 2008; Ruggiero et al., 2004; Smith et al., 2000). Kvalitative studier har identifisert faktorer som frykt for at det å fortelle ville ha negative konsekvenser for foreldre eller overgriperen, frykt for ikke å bli tatt på alvor eller trodd, at det var vanskelig å snakke om, og at det aldri kom en riktig anledning til å fortelle (Jensen, Gulbrandsen, Mossige, Reichelt, & Tjersland, 2005). Skyldfølelse har også blitt identifisert som en viktig faktor (Goodman-Brown et al., 2003).

Basert på den lange latenstiden som fremkom i runde 1 av undersøkelsen vår (Steine et al., 2016), gjorde vi en eksplorerende oppfølgingsstudie av respondentenes egenrapporterte årsaker til den lange latenstiden. Denne undersøkelsen er den første i Norge som belyser hva et relativt stort utvalg av overgrepsutsatte selv mener er årsaken til at de ikke betrodde seg til noen om overgrepene før etter så mange år. I runde 2 av LISA-undersøkelsen stilte vi følgende åpne spørsmål: «Dersom du brukte lang tid før du fortalte noen om overgrepene, hva var årsakene til dette?»

Les mer: Hvorfor tar det så lang tid å fortelle om seksuelle overgrep? (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

– Omorganiseringen har ikke løst utfordringene ved overgrepsmottak (Dagens Medisin)

gynekologisk undersøkelsesbenk
Ansvaret for overgrepsmottak er overført fra kommunehelsetjenesten til spesialisthelsetjenesten. Ill.foto: Colourbox.

Ny rapport konkluderer med at det fortsatt trengs store forbedringer ved flere norske overgrepsmottak for å gi kunne gi et forsvarlig og likeverdig tilbud.

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (Nklm) har gjennomført telefonintervju med ledelsen ved samtlige 24 overgrepsmottak. Konklusjonen i rapporten er blant annet manglende kompetanse, manglende oppfølging og manglende beredskapsvakt.

I 2009 foreslo Nklm flere tiltak for flere forbedringsområder som var avdekket ved norske overgrepsmottak. Dette var utfordringer forbundet med faglig kvalitet, organisering og finansiering. I en stortingsmelding fra 2013 ble det foreslått å flytte ansvaret for overgrepsmottakene fra kommunehelsetjenesten til spesialisthelsetjenesten. Denne omorganiseringen var i gang i fjor, og den nye rapporten har sett på konsekvensene av omorganiseringen.

Source: – Omorganiseringen har ikke løst utfordringene (Dagens Medisin)

Barn som forgriper seg på barn (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

gutter som slåss
Gutter begår ofte sitt første overgrep før de fyller 15. Ill.foto: Colourbox.

Vi må gripe inn når vi får vite at et barn har begått et seksuelt overgrep mot et annet barn. Men hvordan?

Av Helle Kleive 

Mellom 20 og 50 prosent av alle seksuelle overgrep mot barn og unge begås av andre barn og unge, hovedsakelig gutter (Barbaree & Marshall, 2006; Bonner, 2006; Långström, 2000). De fleste av disse guttene utøver sitt første overgrep før fylte 15 år (Långström, 2000).

Gjennomsnittlig alder på gutter henvist til ressursenheten V27 er 14,1 år (Jensen et al., 2016). Dette er tall som overrasker fagfolk i Norge, men forekomsten er ganske lik i forskjellige vestlige land. Hvis vi kan bli oppmerksomme på at disse barna finnes, så kan vi også hjelpe dem.

Ved ressursenheten V27 arbeider vi med barn og unge som har forgrepet seg seksuelt eller vist upassende seksuell atferd. I det følgende vil jeg fortelle en historie om hvordan behandlingsapparatet kan møte en gutt som har begått et overgrep, og familien hans, om utfordringer med samarbeidet mellom instansene, og om hvordan vi psykologer kan gjøre noe med det.

Les mer: Barn som forgriper seg på barn (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Langvarig taushet om seksuelle overgrep (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Mange forteller aldri om overgrep de har vært utsatt for som barn. Ill.foto: iStockphoto

Mange overgrepsutsatte bruker lang tid før de forteller om overgrepene. Denne første norske studien på området gir kunnskap om hvilke faktorer som har betydning for latenstid.

Av Iris M. Steine, Dagfinn Winje, Inger Hilde Nordhus, Anne Marita Milde, Bjørn Bjorvatn, Janne Grønli og Ståle Pallesen

Mange overgrepsutsatte bruker lang tid før de forteller om overgrepene. Denne første norske studien på området gir kunnskap om hvilke faktorer som har betydning for latenstid. Mange som har opplevd seksuelle overgrep i barndommen, forteller aldri noen om dette, eller venter svært lenge før de forteller det til noen. En stor landsrepresentativ studie i USA fant at 27,8 % av dem som hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep som barn, aldri hadde fortalt noen om overgrepene (Ruggiero et al., 2004; Smith et al., 2000).

Lignende resultater ble funnet i et representativt utvalg i Sverige (Priebe & Svedin, 2008). I denne studien benytter vi begrepet «latenstid» om tiden det gikk fra første gang man ble utsatt for overgrep til første gang man fortalte noen om overgrepet/-ene. Studier har funnet lengre latenstid der overgrepene involverte vold og trusler (Hanson et al., 2003), samleie (Priebe & Svedin, 2008), tvang (Ruggiero et al., 2004), og der overgriperen var en person man hadde en nær relasjon til (f.eks. et familiemedlem) (Smith et al., 2000).

Det finnes også indikasjoner på at terskelen for å fortelle om overgrep er ytterligere forhøyet for dem som har hatt en kvinnelig overgriper (Denov, 2003), men betydningen av å ha hatt en kvinnelig versus mannlig overgriper har generelt blitt lite studert (Haugland, Nygaard, Vik, & Lindstrøm, 2011).

Et fåtall studier har undersøkt sammenhengen mellom lang latenstid og senere psykologiske vansker hos den utsatte. Studiene viser at de som aldri hadde fortalt, eller som hadde ventet svært lenge før de fortalte noen om overgrepene, hadde flere symptomer på posttraumatisk stresslidelse, alvorlig depresjon (Ruggiero et al., 2004), mellommenneskelige problemer og seksuelle problemer (Wyatt & Newcomb, 1990). Økt kunnskap om hvilke faktorer som har betydning for latenstid, kan gi en indikasjon på hvilke tiltak som kan øke mulighetene for at overgrep mot barn kan bli avslørt på et tidligere tidspunkt. Formålene med denne studien var derfor å undersøke: 1) latenstiden fra første gang man opplevde overgrep til første gang man fortalte noen om overgrepene, 2) latenstidens sammenheng med symptomskårer, 3) sammenheng mellom alder da overgrepene startet og varigheten av overgrepene, og 4) prediktorer for forskjeller i latenstid. Så vidt oss bekjent, er dette den første norske studien på denne tematikken.

Les mer: Langvarig taushet om seksuelle overgrep (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Norske afghanistanveteraner: stigma, barrierer og helsehjelp (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Risikoen for å utvikle psykiske lidelser henger sammen med hvilke belastninger soldatene har opplevd i tjenesten. Ill.foto: Colourbox.

Norske afghanistanveteraner som har psykiske plager frykter konsekvensene av å søke helsehjelp. Helsepersonell trenger kunnskap om barrierene mot hjelpsøking.

Grethe E. Johnsen og Hans Jakob Bøe

Mer enn 40 000 nordmenn har erfaring fra internasjonale militære operasjoner. Det er en oppgave både for det militære og det sivile helsevesen å tilby disse FN- og NATO-veteranene helsetjenester for å avdekke og behandle psykiske plager etter oppdrag. Vi har imidlertid liten kjennskap til hvordan veteraner med psykiske helseplager benytter våre helsetjenester.

Internasjonal forskning har vist at personer som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner, eksponeres for en rekke alvorlige hendelser og belastninger, og at denne eksponeringen for noen er relatert til psykiske helseplager og behov for helsehjelp (Hoge, Auchterlonie, & Milliken, 2006). Risikoen for å utvikle psykiske lidelser henger sammen med hvilke stressbelastninger personellet opplever under tjeneste (Forsvarets sanitet, 2013; Hoge et al., 2006).

Direkte kamphandlinger, belastningen ved å ta andres liv, vitneopplevelser og risiko for egen død og skade kan inngå i tjenesten. Traumerelaterte plager har imidlertid en sammensatt etiologi, og er forbundet med en rekke risikofaktorer. I en undersøkelse av norske afghanistanveteraner, som også er datagrunnlaget for denne artikkelen, fremsto minst 4,4 % av veteranene med sannsynlig én eller flere psykiske lidelser (Forsvarets sanitet, 2013). Det var således en relativt lav forekomst av psykiske plager.

Les mer: Norske afghanistanveteraner: stigma, barrierer og helsehjelp (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Psykologiske tiltak mot PTSD ved alvorlig psykisk lidelse (Cochrane Library)

ACT-team er tverrfaglige team som arbeider aktivt oppsøkende utenfor sykehus. Ill. foto: slobo, iStockphoto
Det var liten forskjell i effekt av de psykologiske tiltakene. Ill. foto: slobo, iStockphoto

Et økende antall rapporter tyder på at personer som utvikler alvorlige psykiske lidelser, også er sårbare for å utvikle posttraumatisk stresslidelse (PTSD) på grunn av økt risiko for at de har vært utsatt for traumatiske hendelser og sosialt uheldige forhold.

Effekten av traumefokuserte psykologiske tiltak (TFPI) for PTSD i den generelle befolkningen er godt etablert. TFPI omfatter identifisering og endring av uheldige oppfatninger om traumatiske erfaringer og prosessering av traumatiske minner. TFPI omfatter også utvikling av nye måter å reagere på stimuli assosiert med traumer.
Forskerne ønsket å evaluere effekten av psykologiske tiltak for PTSD-symptomer eller andre symptomer på psykologisk uro forårsaket av traumer hos mennesker med alvorlige psykiske lidelser.
Liten forskjell i effekt
Forskerne inkluderte alle relevante randomiserte, kontrollerte studier (RCT-er) fra Cochrane Library og rapporterte brukbare data. Fire studier med totalt 300 deltakere ble inkludert. Kvaliteten på studiene var gjennomgående lav (målt med GRADE).
Disse tiltakene ble studert, sammenliknet med hverandre og vanlig behandling:
  • Traume-fokusert kognitiv atferdsterapi (TF-CBT)
  • Øyebevegelse-desensitivisering og reprosessering (Eye Movement Desensitation and Reprocessing, EMDR)
  • Kort psykoedukasjon for PTSD
De viktigste utfallene som ble studert, var PTSD-symptomer, livskvalitet, symptomer på komorbid psykose, angst-symptomer, depresjonssymptomer, uheldige hendelser og helseøkonomiske utfall.
Når dataene ble korrigert for skjevheter, var forskjellen i effekt mellom tiltakene liten. Det er gjort lite forskning på området, og forskerne konkluderte med at mer forskning er nødvendig for å trekke sikre slutninger.
Cochrane Library
Cochrane Library er en database over oppsummert medisinsk forskning som produseres gjennom et internasjonalt samarbeid, Cochrane Collaboration. Helsebiblioteket har kjøpt fri tilgang for alle med norsk IP-adresse

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: