Livet på flukt gjør folk utsatte for infeksjoner og psykiske lidelser. Ill.foto: Colourbox.
Cochrane Library oppsummerer den beste forskningen innen helse og har en spesialsamling av oppsummert forskning om asylsøkeres og flyktningers helse.
I spesialsamlingen finner du systematiske oversikter om sykdommer som kan forebygges med vaksiner, samt om temaer som hudinfeksjoner, tuberkulose, vold, PTSD og depresjon. Alle artiklene er gratis tilgjengelige for alle i Norge. Spesialsamlingen Helsen til flyktninger og asylsøkere i Europa har vært en del av Cochrane Librarys tilbud siden 2016.
Cochrane Library har flere spesialsamlinger. Du finner spesialsamlingene ved å gå til www.cochranelibrary.com og der klikke på Cochrane Reviews. Det er i skrivende stund 24 slike spesialsamlinger.
Cochrane Library er det viktigste internasjonale samarbeidet om oppsummert medisinsk forskning. Helsebiblioteket har kjøpt fri Cochrane Library for alle med norsk IP-adresse, så du kan fritt bruke det uten innlogging og passord.
Debriefing foreslås erstattet av screening og grundigere psykologisk behandling for dem som trenger det. Ill.foto: Colourbox.
Cochrane Library har nylig publisert en systematisk oversikt som konkluderer med at det ikke er noen støtte for at debriefing reduserer faren for posttraumatisk stresslidelse etter dramatiske påkjenninger.
De siste 15 årene har tidlig psykologisk debriefing blitt stadig mer brukt etter psykiske traumer. Selv om dette tiltaket har blitt populært, mangler det dokumentasjon for at tiltaket har effekt. Dette er den tredje oppdateringen av en oversikt for psykologisk debriefing i en enkelt sesjon. Den første publiseringen kom i 1997.
Randomiserte kontrollerte studier ble inkludert i oversikten. Forskerne undersøkte personer som i løpet av den siste måneden hadde blitt eksponert for en traumatisk hendelse. Tiltaket bestod i én enkelt sesjon, og involverte en eller annen form for følelsesmessig bearbeiding ved å oppfordre til å huske, eller gå gjennom den tragiske hendelsen, etterfulgt av normalisering av den følelsesmessige reaksjonen på hendelsen.
15 studier ble inkludert i oversikten. Den metodiske kvaliteten varierte, men mange av studiene var av lav kvalitet. Seks studier kunne ikke inkluderes i meta-analysen.
Forskerne fant at forskningen ikke tydet på at en enkel debriefing er effektiv behandling. De anbefaler at obligatorisk debriefing er noe en bør slutte med og foreslår screening og psykologisk behandling istedet.
En ny undersøkelse har målt posttraumatisk stress, angst og depresjon hos skadede etter bombeangrepet mot regjeringskvartalet. Ill.foto: Colourbox.
Etter bombeangrepet i regjeringskvartalet 22. juli 2011 fikk mange skadede behandling ved Legevakten i Oslo.
Tine K. Grimholt, Laila Skogstad, Gertrud Sofie Hafstad, Odd Martin Vallersnes, Øivind Ekeberg
Materiale og metode
Pasientene (n = 79) fikk tilsendt et spørreskjema ti måneder etter behandlingen og på nytt etter tre år. Til sammen 42 pasienter svarte ved ett eller begge tidspunkter. Posttraumatiske stressreaksjoner ble målt med PTSD-RI (University of California at Los Angeles PTSD Reaction Index). Symptomer på angst og depresjon ble målt ved hjelp av HSCL-8-skalaen (Hopkins Symptom Checklist). Fysiske plager ble kartlagt ved hjelp av 12 spørsmål. Tilfredshet med oppfølgingen ble målt med åtte spørsmål på en fempoengsskala.
Resultater
Etter ti måneder var gjennomsnittskåren for PTSD-RI 1,4 (95 % KI 1,0–1,7), og 31 % av svarene var på klinisk nivå for posttraumatisk stressforstyrrelse. Etter tre år var gjennomsnittskåren 1,3 (95 % KI 0,9–1,7), og 25 % var på klinisk nivå for posttraumatisk stressforstyrrelse. Symptomskåren for angst og depresjon etter ti måneder var 0,9 (95 % KI 0,6–1,2) og etter tre år 0,8 (95 % KI 0,5–1,2). Hyppigste fysiske plage var hodepine. Tilfredsheten med oppfølging varierte noe, men var stort sett god.
Fortolkning
Flere av dem som fikk behandling for skader ved Legevakten i Oslo hadde psykiske symptomer etter terrorangrepet i lang tid etterpå. Pasientene var tilfredse med oppfølgingen, som i hovedsak ble gitt i førstelinjetjenesten.
Hegnhuset på Utøya ble bygget opp rundt det gamle kafebygget og har blitt et viktig minnesmerke. De utvendige søylene symboliserer de overlevende, mens de innvendige symboliserer dem som ble drept. Ill.foto: Runar Eggen
Den subjektive opplevelsen av en terrorsituasjon kan være mer avgjørende for psykologiske langtidseffekter enn objektive mål for trusselnivå og skadeomfang. I alle nasjonale og internasjonale rapporter hvor man evaluerte forskjellige etaters innsats etter terrorangrepene 22. juli 2011, kom helsevesenet godt ut.
Av Lars Weisæth
Særlig gjaldt det traumebehandlingen. Ringerike sykehus ble endog rost på lederplass i British Medical Journal, og Ullevål sykehus’ innsats for de alvorligst skadede er blitt berømmet. Nå ser det ut til at også Oslo kommunale legevakt levde opp til kravene om akutt skadebehandling og videre henvisninger denne dagen. Det er pasientene selv som kommer til orde i artikkelen til Grimholt og medforfattere som nå er publisert i Tidsskriftet. De skadede etter eksplosjonen i Regjeringskvartalet fikk nokså raskt kvalifisert akuttbehandling på stedet, og de som kunne behandles poliklinisk, ble sendt til Oslo kommunale legevakt. Ti måneder senere rapporterte 31 % av legevaktpasientene at de fortsatt hadde posttraumatiske stressreaksjoner bedømt som klinisk signifikante.
Tilsvarende forekomst av lignende psykiske skader fant Johansen og medarbeidere etter ett år hos 138 ofre for blind vold i Oslo og Bergen. Blant overlevende fra Utøya var forekomsten av posttraumatiske stressreaksjoner noe høyere, 47 % rapporterte om slike symptomer etter ti måneder. De sårede på Utøya befant seg lenge i en katastrofesituasjon, også medisinsk, fordi umiddelbare behov for livreddende behandling lenge ikke kunne dekkes. I tillegg var ofrene fortsatt i livsfare, de var vitner til grufulle drap, og de mistet gode venner. Det kan nok forklare at de psykiske ettervirkningene også ble større.
Forskarane fann ein mogleg samanheng mellom omsorgssvikt, låg intelligens, forsinka språkutvikling, depresjon og tenåringssvangerskap. Ill.foto: Colourbox.
Desse teikna kan være aktuelle for barnehage- og skolepersonell å sjå etter hos barn og unge for å avdekke omsorgssvikt: Låg intelligens, forsinka språkutvikling, depresjon og tenåringssvangerskap. Det viser ei kunnskapsoppsummering frå Folkehelseinstituttet.
Folkehelseinstituttet har innhenta og vurdert forsking om teikn og signal på omsorgssvikt hos barn og unge. Kunnskapsoppsummeringa resulterte i ei systematisk oversikt som baserer seg på kartlegging av 31 andre systematiske oversikter med ei grundig oppsummering av 16 av dei. Oppsummeringa av denne kunnskapen er gjort på oppdrag frå Helsedirektoratet.
– Tilsette i barnehage og i grunn- og vidaregåande skole har eit unikt høve til å oppdage tidlige teikn på omsorgssvikt fordi dei ser barna og ungdommane dagleg over tid. Dei har også lovpålagt plikt til å melde frå når dei er bekymra, seier seniorrådgjevar Liv Merete Reinar ved Folkehelseinstituttet.
Forskarane ved Folkehelseinstituttet fann ein mogleg samanheng mellom omsorgssvikt og låg intelligens, forsinka språkutvikling hos barn, depresjon og tenåringssvangerskap.
– Dette er teikn som kan bli oppdaga eller gi grunn til bekymring hos personell i barnehage og skole, men å diagnostisere depresjon eller låg intelligens er noko andre instansar gjer, understreker Reinar. Barn med funksjonsnedsetting kan sjå ut til å vere meir utsatt for omsorgssvikt enn andre barn. Det er òg ein mogleg samanheng mellom ufrivillig avføring hos barn under tolv år og seksuelle overgrep. Eit anna funn var at gutar som sjølve var utsatt for seksuelle overgrep, oftare gjer tenåringsjenter gravide enn andre gutar.
Flyktninger kan slite med traumer. Ill.foto: jurgenfr, iStockphoto
Klikk deg inn på Flyktninger og innvandrere-sidene på Helsebiblioteket – her finner du retningslinjer, skåringsverktøy, oppsummert forskning og andre ressurser.
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har utarbeidet retningslinjer for hvordan helsepersonell skal forholde seg til innvandrerkvinner som har blitt utsatt for vold og andre overgrep.
Helsebiblioteket har også lenket opp til en del utenlandske retningslinjer, i hovedsak fra Storbritannia, Sverige og Danmark. Sidene holdes løpende oppdatert.
Det finnes flere spesialtidsskrifter om flyktningers og innvandreres psykiske helse og forhold til storsamfunnet, men du vil også kunne finne artikler om dette i generelle psykologi- og psykiatri-tidsskrifter. Helsebiblioteket abonnerer på tidsskrifter som:
Helsebiblioteket abonnerer på over 30 tidsskrifter fra den amerikanske psykologforeningen APA (PsycARTICLES).
Dersom du vil sjekke om Helsebiblioteket abonnerer på et tidsskrift, gå til www.helsebiblioteket.no/tidsskrifter og klikk på Finn tidsskrifter. Her kan du søke på tittelord, eller du kan bla deg ned til pediatri.
Hvis du vil lese disse tidsskriftene hjemmefra, må du logge inn på Helsebiblioteket først. Er du på jobben, blir IP-adressen din sannsynligvis gjenkjent, og du slipper å logge inn.
Oppslagsverk
Oppslagsverket BMJ Best Practice har ikke stoff spesielt beregnet på psykisk og fysisk helse hos flyktninger, men UpToDate har noe stoff spesielt rettet mot denne gruppen.
Helsebiblioteket
Helsebiblioteket har mye innhold på området psykisk helse. Under www.helsebiblioteket.no/psykisk helse finner du 22 underemner som alle gir deg fagnyheter, retningslinjer, skåringsverktøy, tidsskrifter og oppsummert forskning på feltet.
Nesten halvparten av henviste barn og unge hadde opplevd potensielt traumatiserende hendelser. Ill.foto: Colourbox.
Mangfoldet i traumeerfaringene til barn i BUP gjør at klinikeren trenger fleksible metoder som kan tilpasses den unges opplevelser. Traumefokusert kognitiv atferdsterapi (TF-CBT) er én slik metode.
Av Else Merete Fagermoen, Tale Østensjø, Cecilie Ursin Skagemo, Gertrud Marie Moen, Gry Kristina Husebø
Norske omfangsstudier dokumenterer at mange barn og unge utsettes for traumer (se Mossige & Stefansen, 2007; Myhre, Thoresen & Hjemdal,2015; Steine et al., 2012; Thoresen & Hjemdal, 2014). Noen utsettes for det som kalles komplekse traumer. Det kan være traumer som er forårsaket av ekstreme, vedvarende eller gjentagende hendelser som oppleves som svært truende og vanskelige å unnslippe, som emosjonell vold, alvorlig omsorgssvikt, seksuelt og fysisk misbruk, å være vitne til vold i hjemmet eller å vokse opp under krig.
Ved komplekse traumer blir ofte utviklingsmessige ressurser brukt til å håndtere et ustabilt og skremmende oppvekstmiljø, på bekostning av normale utviklingsoppgaver. Komplekse traumer er derfor gjerne assosiert med vansker med tilknytning, affektregulering, biologisk regulering, dissosiasjon, regulering av atferd, kognisjon og selvbilde (Cook et al., 2005; Goldbeck & Jensen, 2017).
En norsk studie indikerer at nesten halvparten av henviste barn og unge (heretter kalt barn) i psykisk helsevern for barn og unge (BUP) hadde opplevd en potensielt traumatiserende hendelse. I snitt rapporterte barna å ha opplevd flere enn tre typer traumer. Dette inkluderte både enkelthendelser, som bilulykker og plutselig tap av nære omsorgspersoner, og interpersonlige traumer, som vold og overgrep (Ormhaug, Jensen, Hukkelberg, Holt & Egeland, 2012). Siden det er så mange barn med ulike traumeerfaringer som henvises til BUP, bør behandlere beherske fleksible metoder som kan benyttes for hele spekteret av traumetyper man møter i den kliniske hverdagen.
Traumefokusert kognitiv atferdsterapi (TF-CBT) er én slik metode. Metoden er evidens- og manualbasert, og behandlingseffekten er veldokumentert for barn med ulike typer traumer og komorbide tilstandsbilder (Arellano et al., 2014; Cary & McMillen, 2012; NICE, 2005) og på tvers av land og kulturer (Goldbeck, Muche, Sachser, Tutus & Rosner, 2016; Jensen et al., 2013; Murray et al., 2013; O’Callaghan, McMullen, Shannon, Rafferty & Black, 2013).
Barnevernsansatte skal bli bedre til å forstå traumatiserte barn. Ill.foto: Colourbox.
To kompetansehevingsprogrammer for barnevernet er med på å skape et felles språk om utviklingstraumatiserte barn og unge.
Av Mari Kjølseth Bræin, Anette Andersen og Ane Heiberg Simonsen
Marius kaster seg i sengen og holder hendene foran øynene i fortvilelse. Han er tilbake i volden han levde med før han ble plassert i fosterhjemmet. Synet av fosterfar som skjærer brød med en stor kniv, gjør at han stormer fra middagsbordet. Slik møter vi Marius i en av undervisningsfilmene til RVTS Øst.
Hvordan skal fosterforeldrene forstå atferden hans? Hva trenger Marius? I likhet med Marius har mange av barna under barnevernets omsorg vært utsatt for potensielt traumatiserende hendelser som vold, overgrep og forsømmelse. En høy andel av barn i fosterhjem og på institusjoner utvikler omfattende psykiske plager og oppfyller kriteriene for flere psykiske lidelser (Kayed, 2015; Lehmann, 2013). Likevel får de ofte ikke tilstrekkelig psykiatrisk behandling (Kayed, 2015). Ansatte i barnevernet har derfor behov for kunnskap om hva vold og traumer gjør med barn – og hvordan de skal hjelpe utsatte barn, foreldre og fosterforeldre.
HandleKraft og Traumesensitivt barnevern er to kompetansehevingsprogrammer utviklet av RVTS med målsetting om å styrke traumekompetansen for ansatte i barnevernet. Gjennom å endre spørsmålet fra «hva feiler det deg?» til «hva har skjedd med deg?», ønsker vi å fremheve sammenhengen mellom barnets bakgrunn og nåværende fungering.
RVTS har som hovedoppgave å være en brobygger mellom kunnskapsfelt og praksisfelt (RVTS Øst strategiplan, RVTS Sør strategimelding). Hovedutfordringen er å gjøre teoretisk kunnskap praktisk anvendbar for de hjelperne som møter traumatiserte gjennom sitt arbeid: psykologer, barnevernspedagoger, lærere, helsesøstre, miljøarbeidere og fosterforeldre. I denne artikkelen vil vi vise hvordan vi gjennom kompetanseprogrammene Traumesensitivt barnevern og HandleKraft prøver å få til nettopp dette. I tillegg vil vi si noe om erfaringer fra implementering av programmene.
