Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Kategori

Uncategorized

Leger får jobbe til de fyller 80 (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Bruken av antipsykotika og antidepressiva er størst blant den eldre delen av befolkningen. Ill.foto: AnnettVauteck, iStockphoto
Leger får nå arbeide til de er 80. Ill.foto: AnnettVauteck, iStockphoto

Aldersgrensen for bortfall av autorisasjon for helsepersonell heves med fem år.

Av C R Johannessen

Frem til i dag har autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning bortfalt ved fylte 75 år. Stortinget vedtok endringen i juni i år, og den trådte i kraft 1. juli. Helsepersonellregisteret (HPR) vil bli oppdatert med aldersgrense for utløpt autorisasjon ved fylte 80 år.

Les hele saken her: Leger får jobbe til de fyller 80 (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Prokrastinering – om studenter som utsetter ting (Tidssskrift for Norsk Psykologforening)

Rask psykisk helsehjelp. Ill.foto: OSTILL, istockphoto
Denne karen prokastrinerer ikke. Ill.foto: OSTILL, istockphoto

Vanemessig utsettelsesatferd – prokrastinering – er et problem som berører mange. For noen er utsettelse en litt plagsom uvane, andre opplever mer dyptgripende konsekvenser som gjør at problemet kan ses som en lidelse.

Prokrastinering (fra latin pro, og crastinus, det som angår morgendagen) viser til vanemessig utsettelse av ting man har bestemt seg for å gjøre – en «dysfunksjonell forsinkelse» i planlagt handling (Steel, 2007). Dette skiller prokrastinering fra beslutningsvegring og bevisst utsettelse. Det er gjerne ulystbetonte, større og viktige oppgaver som prokrastineres. Utsettelse medfører at man unnslipper ubehaget ved oppgaven, men fordi personen også vet at utsettelse er uheldig, oppstår anger og dårlig samvittighet. Selv om enkelte (Perry, 2013) har fremhevet positive sider ved prokrastinering, er det nå veldokumentert at prokrastinering er negativt. Prokrastinering fører til stress, angst, nedstemthet, motløshet og opplevelse av redusert mestring, noe som ledsages av redusert velvære og økt risiko for psykisk og fysisk sykdom (Jaffe, 2013; Lay, 1995; Sirois og Tosti, 2012; Tice og Baumeister, 1997). Prokrastinering innebærer også at man får mindre tid til den oppgaven som utsettes, med det resultat at prestasjonen gjerne blir dårligere (Tice og Baumeister, 1997).

Les hele artikkelen her: Prokrastinering – hvorfor studenter utsetter ting, og hvordan utsettelse påvirker velvære og helse (Tidsskrift for Norsk Psykologforening).

Bokanmeldelse: Husk pasientens individuelle plan (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Av G Tellnes. Målgruppen er dem som arbeider i helse- og sosialtjenesten i kommunene, i NAV og i spesialisthelsetjenesten. Individuell plan er et viktig verktøy eller virkemiddel for å sikre at den enkelte pasient får relevant medisinsk behandling og sosiale tjenester på en helhetlig og sammenhengende måte.

Boken gir verdifull kunnskap til personer som selv har behov for individuell plan, deres pårørende og de organisasjonene de er i kontakt med. Dessuten er den rettet mot studenter innenfor helse- og sosialfag på universiteter og høgskoler.

Forfatteren redegjør for hvem som har rett til individuell plan, hvem som er ansvarlig for å utarbeide en slik plan, hvilke krav som stilles til innholdet i planen, og hvilke krav som stilles til samarbeid og koordinering. Videre redegjør hun for pasientens, brukerens og pårørendes rett til å medvirke når individuell plan skal utarbeides. Dessuten beskrives kommunens og spesialisthelsetjenestens plikt til å legge til rette for brukermedvirkning. Forfatteren viser også hvilke muligheter pasient og bruker har til å få overprøvd manglende utarbeidelse av individuell plan.

Boken er kortfattet og enkel å forstå selv om teksten hovedsakelig er juridisk. Likevel kan man som leser føle at det blir en del gjentakelser. Omslaget er tiltalende, og boken kan brukes som oppslagsbok ved hjelp av innholdsfortegnelsen, men et stikkordregister hadde nok også vært en fordel. Litteraturlisten er fyldig og omfatter ulike publikasjoner på området, offentlige dokumenter, lover og forskrifter. Disse referansene viser vei til supplerende lesning og fordypning. En tabell eller figur som illustrerer hovedaktørene på dette området, ville hjulpet den uinnvidde leseren til å få mer oversikt og se sammenhenger. Det gjelder blant annet forbindelsene mellom hvem som har rett til individuell plan, hvilke etater og organisasjoner som har plikt til å tilrettelegge for de respektive typer plan – og hvor de juridiske hjemlene finnes for de ulike formene for individuell plan.

Det er ingen tvil om at boken er relevant for leger og annet helsepersonell som vektlegger helhetlig behandling og (re)habilitering for sine pasienter. Likevel er det sannsynlig at den vil bli mest brukt av ansatte som har sosialfaglige, juridiske og trygdemedisinske oppgaver i helse- og sosialtjenesten og i NAV.

Les anmeldelsen her

Empati – ulike forståelser (Sykepleien.no)

– Empati er ikke et begrep eller fenomen som lar seg fange eller beskrive entydig. Ill.foto: kupicoo, iStockphoto

Hva er empati og hva trenger vi empati til? Disse spørsmålene var overskriften på en internasjonal konferanse om empati arrangert av Centrum för praktisk kunskap ved Södertörn högskola utenfor Stockholm i august 2012.

Innleggene på konferansen bekreftet hva jeg har erfart gjennom egen forskning, og ved å lese meg inn i noen nyere forskningsbidrag og diskusjoner; at det finnes ulike forståelser av hva empati er, hvordan empati begrunnes og hva empati kan bidra til. Empati kan defineres forskjellig, men beskrives ofte som en egenskap eller evne til å forstå eller leve seg inn i andre menneskers reaksjoner og følelser, samt å kunne bli veiledet av denne forståelsen i sin væremåte og gjennom sine handlinger.

Empati regnes som helt grunnleggende ved utøvelse av sykepleie. Samtidig hevdes det at empati er et misbrukt og misforstått ideal, at empati blir forvekslet med sympati og vennlighet, at empati er et middel til å oppnå noe, og at empati er et omsorgsfenomen som i for liten grad er analysert. En gjennomgang av 206 studier om empati i medisinfaget viser at empati sjelden defineres, og at forholdet mellom en empatisk forståelse og en faglig medisinsk forståelse i liten grad er utforsket. Det er min antakelse at det også blant sykepleiere eksisterer ulike og til dels lite gjennomtenkte oppfatninger av hva empati med pasienten handler om. Hensikten med denne artikkelen er å redegjøre for noen ulike teoretiske posisjoner, forskningsbidrag og diskusjoner omkring empati. Jeg vil fremheve noen problemstillinger som empatiforskningen bidrar til, og som jeg mener er særlig relevante for sykepleiefaget.

Materiale og metode

Empatiforskningen har fått en fornyet interesse, og den finner sted innenfor ulike fag som filosofi, psykologi, medisin- og helsefag, og kognitiv vitenskap. Litteraturen som det refereres til i artikkelen, bygger ikke på et systematisk litteratursøk, men på interesse for helsefaglig litteratur på feltet. Jeg har tidligere utforsket empati i sykepleieres arbeid på hospice, og denne studien, samt etikkundervisning for bachelor- og masterstudenter, bidrar til nærmest daglig omgang med teori om etikk og empati.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Om hypnose, hypnoterapi og behovet for en lovregulering (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Terapeutisk bruk av hypnose kalles hypnoterapi. Ill.foto: klikk, iStockphoto

Altfor få leger, tannleger og psykologer kan tale hypnosens sak overfor myndigheter. Dette kan ha betydning for kommende endringer i norsk lovgivning.

Bruk av hypnose er i dag regulert i straffeloven § 364, som tillater kun leger og psykologer å praktisere den. § 364 i straffeloven sier følgende:

Med Bøder eller med Fængsel indtil 3 Maaneder straffes den, som anvender noget Middel eller nogen Fremgangsmaade, hvorved en anden med sit Samtykke hensættes i hypnotisk Tilstand eller i Afmagt, Bevidstløshed eller lignende Tilstande.

Denne bestemmelse er ikke til hinder for, at en læge eller en psykolog benytter hensettelse i sådan tilstand i videnskabelige øiemed eller ved sygebehandling.

Det er åpenbart at den gamle loven er tuftet på den oppfatningen at hypnose kan være farlig fordi hypnotisøren får makt over subjektet sitt. Derfor tillater den at bare leger og psykologer kan praktisere hypnose. En rekke anekdotiske beretninger fyrer opp under en slik oppfatning. I Moskva rapporteres hvert år 300 til 400 tilfeller av ran ved bruk av «sigøynerhypnose », der et mottakelig offer blir ført inn i en hypnotisk transe med enkle grep og deretter fortalt at en ulykke vil skje hvis han eller hun ikke betaler hypnotisøren. Samtidig er hypnose et nyttig redskap i behandlingen av flere tilstander.

Justisdepartementets straffelovkommisjon foreslo i mai 2005 at § 364 ikke videreføres. Forslaget om å oppheve § 364 begrunnes med at synet på hypnose har endret seg, at bestemmelsen har blitt brukt lite i praksis, og at det ikke er behov for en spesiell paragraf utover helsepersonelloven og lov om alternativ behandling. Hva det moderne synet på hypnose er, forklares imidlertid ikke.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Bokanmeldelse: Filosofi og psykiatri (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Bill Fulford, Martin Davies, Richard Gippset et.al (red.):
The Oxford handbook of philosophy and psychiatry

Av E Kringlen

Dette omfattende verket har sju redaktører og vel 80 medarbeidere, de fleste filosofer. Knapt en firedel er psykiatere og psykologer. Flertallet er britiske og amerikanske, og det er ingen fra Norge. En rekke av forfatterne har bakgrunn fra empirisk forskning. Boken er skrevet hovedsakelig for filosofer, men teoretisk interesserte psykiatere og psykologer vil også finne verket stimulerende.

Boken har åtte store hoveddeler. Å gi et kort referat av innholdet i dette verket er vanskelig. For her drøfter ikke bare forfatterne filosofiske spørsmål knyttet til etiologi, diagnostikk, prognose og behandling av psykiske lidelser, men reliabilitet og validitet, identitet og verdier. De er ofte innom Sigmund Freuds psykoanalyse og filosofer som Kierkegaard, Nietzsche, Heidegger, Sartre, Wittgenstein, Merleau-Ponty og selvsagt Karl Jaspers, som også var psykiater.

Den frie vilje dukker ofte opp i diskusjonen. De fleste av oss opplever å ha en fri vilje, men er det en illusjon? Det er vel egentlig bare to grupper av mennesker som hevder at deres vilje ikke er fri: schizofrene, som mener at deres tanker er kontrollert og manipulert av andre, og filosofer som tror på determinismen.

I den historiske delen omtaler forfatterne blant annet den tyske psykiateren Wilhelm Griesinger som på midten av 1800-tallet gikk inn for en radikal somatisk psykiatri, videre Jaspers’ Allgemeine Psychopathologie fra 1913. I begrepsdelen drøfter de hva en psykisk lidelse er. I delen om interpersonelle forhold burde diskusjonen om empati være av særlig interesse for psykiatere og psykologer. I delen om behandling og omsorg er kapitlet om placebo i psykiatri og psykoterapi meget instruktivt, og tar nok livet av en del myter som kanskje mange leger også tror på.

I ett kapittel diskuterer Rachel Cooper det problematiske ved psykiatriske klassifikasjoner. Mens kjemiske inndelinger er presise, er de psykiatriske uklare. Mens kjemiske inndelinger er objektive, er psykiatriske verdiladede. Det trekkes en analogi mellom begrepene mental forstyrrelse og ugress. Ugress er ikke en vitenskapelig relevant kategori, det er ikke noe iboende dysfunksjonelt ved ugress, ugress er bare planter vi ikke liker fordi de skjemmer vår hage. Ugress er altså ikke en teknisk, økologisk term. Kommer mental lidelse i samme kategori?

Gjennom de siste årtiene har man sett en økende interesse for personlighetsforstyrrelser, både klinisk og forskningsmessig. I tidlig romersk-katolsk middelalder ble mange laster klassifisert som synder. De sju dødssyndene var fråtsing, lyst, grådighet, vrede, latskap, hovmod og misunnelse, som i dag er gått inn i moderne psykiatrisk klassifikasjon. I DSM-V er fråtsing blitt «binge eating disorder», lyst hyperseksuell forstyrrelse, grådighet obsessiv-kompulsiv forstyrrelse og hovmod og misunnelse narsissistisk forstyrrelse. Siden dette er en amerikansk klassifikasjon kan man med god grunn spørre hvorfor én last er kommet med og ikke en annen. Hvorfor ikke klassifisere tyveri, drap eller for den saks skyld rasisme og løgn som en mental lidelse?

Les hele anmeldelsen her

Skam øker risiko for forlenget sykefravær (Folkehelseinstituttet)

Deltakerne i en svensk studie ble spurt om i hvilken grad de skammet seg over å være sykmeldt. Ill.foto: JoseGirarte, iStockphoto

Henger det å føle skam sammen med senere sykefravær? En ny studie viser at de som opplevde høy grad av skam på grunn av sykmelding hadde økt risiko for å være sykmeldt også året etter.

Forskere ved Nasjonalt folkehelseinstitutt og Universitetet i Bergen har i samarbeid med forskere fra Universitetet i Gøteborg og King’s College London gjennomført studien.

De undersøkte sammenhenger mellom skam og sykefravær: Hva kjennetegner de som føler skam knyttet til sitt eget sykefravær, og henger det å føle skam sammen med senere sykefravær?

Studien er presentert i en artikkel i Scandinavian Journal of Public Health, og Marit Knapstad ved Folkehelseinstituttet og Universitetet i Bergen, er førsteforfatter av artikkelen.

Mest skam forbundet med psykiske plager og ung alder

Forskerne fant dels store forskjeller i hvilken grad de sykmeldte rapporterte skamfølelser.

– Høy grad av skam var særlig forbundet med yngre alder og det å være sykmeldt for psykiske plager og lidelser, sier Marit Knapstad.

Personer født utenfor Norden, de med lav inntekt, de med høyere utdanningsnivå, samt de med mye tidligere sykefravær rapporterte også sterkere skamfølelser enn sammenligningsgruppene.

Forskernes funn tyder også på at skam kan forlenge sykefravær. De som rapporterte høy grad av skam for å være sykmeldt hadde økt risiko for å være sykmeldt også året etter, sammenlignet med de som i liten grad rapporterte om slike følelser.

Les mer her: Skam øker risiko for forlenget sykefravær

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Organisasjonskultur: En begrepsavklaring (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

 Ill.foto: Yuri_Arcurs, iStockphoto.
«Organisasjonskultur er de sett av felles normer, verdier og virkelighetsoppfatninger som utvikles i en organisasjon når medlemmene samhandler med hverandre og omgivelsene, og som kommer til uttrykk i medlemmenes handlinger og holdninger på jobben.» Ill.foto: Yuri_Arcurs, iStockphoto

Begrepet organisasjonskultur har siden begynnelsen av 1980-tallet gått inn i hverdagsvokabularet vårt. Samtidig er begrepet uklart. Forfatteren gir en innføring i fenomenet organisasjonskultur basert på den konsensus som har etablert seg innenfor organisasjonskulturforskningen de siste 30 årene.

Begrepene bedriftskultur og organisasjonskultur har siden begynnelsen av 1980-tallet gått inn i hverdagsvokabularet vårt. Knapt en bedrift eller offentlig etat i Norge mangler et eget verdigrunnlag som helst skal gjennomsyre kulturen deres, og man skal ikke ha jobbet lenge som organisasjonspsykolog før man blir spurt om «hjelp til å utvikle organisasjonskulturen vår». Det kan dreie seg om hjelp til å utforme et verdigrunnlag og bidra til at verdigrunnlaget blir en del av organisasjonens praktiserte kultur, hjelp til å justere kulturen fordi bedriften er på vei inn i et nytt marked eller har endret strategisk retning, hjelp til å utvikle en felles kultur når to organisasjoner eller avdelinger slås sammen, eller hjelp til å få bukt med uheldige holdninger og normer som har etablert seg i organisasjonen. Men hva menes egentlig med «organisasjonskultur»? Begrepet er populært, ja. Men det er ikke ensbetydende med at det er klart for organisasjonspsykologer og våre kunder hva det innebærer.

Er kultur noe man kan vedta eller formulere i form av et verdigrunnlag? Dreier det seg om måten vi gjør ting på eller måten vi tenker på? Består en organisasjon av én kultur eller av flere småkulturer? Hvor i organisasjonen kommer kulturen til uttrykk? Fins det modeller eller kart som kan hjelpe oss til å finne særlig kulturbærende elementer i en organisasjon? Dette er spørsmål som enhver som anlegger et kulturelt perspektiv på organisasjoner, vil støte på. Flere engelskspråklige fagbøker, og et lite knippe norske (Andersen, 2001; Bang, 1998, 2011; Fløistad, 1991; Hennestad, 1987; Aadland, 1994a, 1994b), gir svar på disse spørsmålene. Det fins imidlertid ingen kortfattede, norske fagartikler som kan fungere som en «kickstart» og begrepsavklaring for en psykolog som er sulten på en nærmere forståelse av organisasjoners kultur.

Denne artikkelen er et forsøk på å avhjelpe dette behovet. Jeg vil besvare de problemstillingene som er nevnt over med basis i den forskning som er gjort på området i de siste 30 årene, og således gi en grunnleggende innføring i hva organisasjonskultur dreier seg om. I tillegg kan artikkelen fungere som et referanseverk over oppdatert faglitteratur på feltet. Den bærer preg av at jeg både har forsket på, skrevet om og jobbet praktisk med organisasjonskulturelle problemstillinger siden 1983 (Bang, 1998, 2011). Jeg serverer derfor leseren en blanding av teoretiske perspektiver, empirisk forskning og anekdoter fra egen praksis når jeg skal formidle min forståelse av kultur i organisasjoner.

Les mer her: Organisasjonskultur: En begrepsavklaring

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: