Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Kategori

Utviklingsforstyrrelser

Vi bruker nå Utviklingsforstyrrelser istedenfor Psykisk utviklingshemming.

To skåringsverktøy som kan brukes for å vurdere generell fungering

ung kvinne som gjør husarbeid fra rullestol
WHODAS måler hvor sterkt sykdom hindrer en person i daglige aktiviteter. Ill.foto: Colourbox.

WHODAS (WHO Disability Assessment Schedule) og GFS (Global Funksjonsskåring) kan brukes for å vurdere generell fungering.

WHODAS er World Health Organizations vurdering av grad av uførhet. Mens de fleste andre skåringsverktøy måler i hvor stor grad en person oppfyller vilkårene for en bestemt lidelse eller diagnose, måler WHODAS hvor sterkt lidelsen påvirker dagliglivet og hvor godt personen fungerer i dagliglivet. WHODAS kan brukes istedenfor GAF.

WHODAS finnes i en kortversjon (12 spørsmål) og en lengre versjon (36 spørsmål).

Du kan hente begge versjoner av skåringsverktøyet og skåringsmanualen her: WHODAS 2.0

GFS (Global Funksjonsskåring) brukes for angivelse av en persons generelle funksjonsnivå. Det tas hensyn til psykologisk, sosial og yrkesmessig fungering. GFS fylles ut av intervjueren/terapeuten. Både skåringsverktøy , skåringsmanual og veiledning er lagt ut på Helsebibliotekets nettsider. GFS kan brukes istedenfor GAF.

Helsebiblioteket har en stor samling av skåringsverktøy på psykisk helse-sidene.

Relevante søkeord: tester, psykometri, psykiske tester, skåringsverktøy, scoringsverktøy, fungering, funksjonsnivå, handikap, handicap

Psykisk utviklingshemming hos rusavhengige blir ikke fanget opp (ROP)

sprøytenarkoman
Mange ruspasienter kan ha hatt lærevansker før rusproblemet, uten at dette ble oppdaget. Ill.foto: Colourbox.

Andelen personer med nedsatt evnenivå og psykisk utviklingshemning er større blant pasienter i rusbehandling enn hos andre, viser en fersk doktorgrad. Forskning viser også at generelle lærevansker ikke blir fanget opp, til tross for hyppig kontakt med hjelpeapparatet i løpet av oppveksten.

Av Sissel Johanne Drag

– Mitt budskap til klinikere er å begynne å undersøke for lærevansker og nedsatt funksjonsnivå hos ruspasienter, slik at vi kan tilby denne pasientgruppen behandlingsopplegg som faktisk kan fungere for dem. Oppfordringen kommer fra psykologspesialist og forsker Kirsten Braatveit, som disputerte med avhandlingen «Intellectual disability among in-patients with substance use disorders» i oktober i fjor.

Braatveit har kartlagt nedsatt evnenivå og psykisk utviklingshemning blant rusmiddelavhengige i behandling. Hennes funn viser at personer med psykisk utviklingshemning eller omfattende generelle lærevansker er overrepresentert blant ruspasienter i behandling.

Les mer: Psykisk utviklingshemming hos rusavhengige blir ikke fanget opp (ROP)

Småbarn med utviklingsvansker utsettes oftere for krenkelser og erting (FHI)

liten jente med nettbrett
Risikoen for erting er mer enn doblet blant barn med utviklingsvansker. Ill.foto: Colourbox.

Risiko for å bli utsatt for gjentatte krenkelser og erting øker i takt med hvor mange vansker barnet har. Det viser en studie av over 41 000 femåringer i Den norske mor og barn-undersøkelsen.

Resultatene fra studien viser at: ett av tolv (8 prosent) barn med utviklingsvansker, emosjonelle vansker eller atferdsvansker er utsatt for gjentatte krenkelser og erting, mot 1 av 36 (2,8 prosent) blant småbarn uten slike vansker. Barn med fem eller flere vansker har 17 ganger høyere risiko for å utsettes for erting og krenkelser sammenlignet med barn uten vansker. Vanskene forskerne inkluderte var autistiske trekk, emosjonelle vansker, atferdsvansker, generelle lærevansker, oppmerksomhetsvansker og impulsiv atferd, motoriske vansker, språkvansker og og/eller hørsels- og synsvansker. Alle typer vansker øker risikoen for å utsettes for gjentatte krenkelser og erting.

Les mer: Småbarn med utviklingsvansker utsettes oftere for krenkelser og erting (FHI)

Å koble seg på en som er avkoblet (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

ensom ung mann blant andre
Individuell tilnærming er viktig for behandling av personer med autismespekterforstyrrelser. Ill.foto: Colourbox.

I jobben som psykolog møter man av og til pasienter som gir en annerledes type kontakt. De er ofte henvist med ønske om behandling av psykisk lidelse, men pasientens fremtoning gjør at terapeuten får mistanke om at det er noe mer.

Av Guro Svane Bratset

Kombinasjoner av annerledes kroppsspråk, monoton tale, særegne og oppslukende interesser og et selvsentrert språk kan gi en opplevelse av at pasienten ikke deltar i relasjonen. Mistanken om autismespekterforstyrrelse (ASD) kan ytterligere forsterkes når man gjennomgående ikke får blikkontakt, ikke klarer å lese følelser i pasientens ansiktsuttrykk eller kroppsspråk, og når pasienten ikke selv forteller om følelser, slik at kontakten blir kvalitativt annerledes enn med andre pasienter, uten at noe av dette er spesifikt for ASD.

Når en terapeut møter en person med autisme, får dette implikasjoner for behandlingen og byr på ekstra utfordringer og ofte behov for et lengre behandlingsforløp. Her skal jeg ta for meg hvordan klinikeren kan komme på sporet av om det er en person med autisme som sitter i terapistolen. I tillegg vil jeg komme med noen generelle råd for terapeutisk behandling med disse pasientene. ASD og autisme brukes synonymt i teksten.

Les mer: Å koble seg på en som er avkoblet (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Debatt: Henvisning til spesialist som ikke finnes (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Liten jente med Downs syndrom
Hensikten med å diagnostisere psykisk utviklingshemning er å gjøre tilværelsen lettere og mer forutsigbar for individet. Ill.foto: Colourbox.

De svakeste og sykeste blant oss har antagelig den dårligst utbygde spesialisthelsetjenesten.

Av Eva Male Davidsen og Nils Olav Aanonsen

I VG kunne vi for ikke lenge siden lese om feilaktig diagnostikk av psykisk utviklingshemning i en familie på Tolga. Kommunalministeren har varslet granskning og helseministeren har påpekt at slik diagnostikk ikke skal gjøres av fastleger, men henvises til spesialisthelsetjenesten. Problemet er at denne tjenesten mange steder ikke finnes.

Fire nivåer

Psykisk utviklingshemning er en evne- og funksjonsdiagnose som inndeles i nivåer etter alvorlighetsgrad: lett psykisk utviklingshemning (IQ 70–50); moderat (IQ 50–35); alvorlig (IQ 35–21) og dyp psykisk utviklingshemning (IQ < 20). Om lag 85 % av dem som får diagnosen har lett psykisk utviklingshemning, noe som tilsier at de vanligvis kan sammenlignes med normaltfungerende barn på 9–12 år. Nevropsykologisk undersøkelse spiller en avgjørende rolle i vurderingen og er primært en oppgave for psykologspesialister. I tillegg gjør man en undersøkelse av adaptiv evne, oftest komparentbasert og med utgangspunkt i standardiserte skjemaer. Kulturforskjeller kan påvirke vurderinger og testresultater betydelig. Det må legges vekt på sykehistorie, hvor det kreves debut av adaptive vansker tidlig i utviklingen. En person som skårer lavt som voksen, men hadde normal adaptiv evne som barn, vil i utgangspunktet ikke oppfylle diagnosekriteriene. Angivelser av forekomst av psykisk utviklingshemning i en vestlig befolkning er 0,6–2,3 %. For praktiske formål regner man med at ca. 75 000 personer i Norge har en psykisk utviklingshemning.

Utredning og fastlegens rolle

Medisinsk utredning må omfatte nevrologisk og etiologisk vurdering som blant annet inkluderer bildediagnostikk og genetisk og metabolsk utredning. I praksis kan man i noe nær halvparten av tilfellene oppnå etiologisk diagnose, og noen årsaker til psykisk utviklingshemning er mulig å behandle.

Les mer: Henvisning til spesialist som ikke finnes (Tidsskrift for Den norske legeforening)

 

Cochrane Library: Usikker effekt av kommunikasjonstiltak hos lite verbale barn med autisme

barn som øver ferdigheter
Få studier tilfredsstilte inklusjonskriteriene. IIl.foto: Colourbox.

Cochrane Library har nylig publisert en systematisk oversikt om effekten av kommunikasjonstiltak for autismespektrumlidelser hos barn som er lite verbale.

Autismespektrumlidelser har en antatt prevalens på rundt 1,7 prosent av befolkningen. Personer med autismespektrumlidelser har ofte språkvansker, og 25 til 30 prosent av barna med autismespektrumlidelser utvikler ikke funksjonelt språk, eller de er minimalt verbale.

Tidligere har de fleste studier undersøkt kommunikasjonstiltak for verbale barn. Vi kan ikke anta at de samme tiltakene vil fungere for minimalt verbale barn med autismespektrumlidelser.

Hensikt med studien

Å vurdere effektene av kommunikasjonstiltak for autismespektrumlidelser  hos minimalt verbale barn.

Søkemetoder

Forskerne søkte i CENTRAL, MEDLINE,  Embase og 12 andre databaser, samt tre registre over studier i november 2017. De sjekket også referanselistene i alle inkluderte studier og kontaktet eksperter og forfattere.

Utvalgskriterier

Randomiserte kontrollerte forsøk (RCTer) kommunikasjonstiltak for barn under 12 år med en autismespektrumlidelse-diagnose og som hadde minimalt språk (mindre enn 30 funksjonelle ord eller ute av stand til å bruke tale alene for å kommunisere). Kommunikasjonstiltakene ble sammenliknet med ingen behandling, ventelistekontroll eller standard behandling.

Resultater

Denne oversikten inkluderer to RCTer (med 154 barn i alderen 32 måneder til 11 år). En RCT brukte et verbalt basert tiltak (focused playtime intervention; FPI) administrert av foreldre i hjemmet, mens den andre studien brukte en alternativ og forsterket kommunikasjon (AAC, Picture Exchange Communication System; PECS) administrert av lærere på skolen.

Begge de inkluderte studiene hadde høy eller uklar risk of bias. Kvaliteten på evidensen ble vurdert som lav etter GRADE-kriteriene. (små populasjoner, vide konfidensintervaller og fordi det var bare én studie av hvert tiltak).

FPI-studien fant ingen signifikant forbedring i verbal kommunikasjon. PECS-studien fant at barna hadde signifikant større sannsynlighet for å initiere verbal kommunikasjon og PECS-symbolene umiddelbart etter tiltaket, men effekten var borte 10 måneder seinere. Det var ingen dokumentasjon for at barna brukte tale oftere, fikk mer ekspressivt ordforråd eller bedre sosial kommunikasjon. Ingen av tiltakene (FPI eller PECS) resulterte i varige forbedringer i verbal eller nonverbal kommunikasjon hos de fleste barna.

Studiene rapporterte ikke om bivirkninger, andre kommunikasjonsferdigheter, livskvalitet eller atferdsutfall.

Konklusjon

Forskerne konkluderte med at det er lite evidens for effekt av kommunikasjonstiltak for denne pasientgruppen. Til tross for at det er gjort mange studier, var det bare to som tilfredsstilte inklusjonskriteriene. Kvaliteten på studiene ble vurdert som svært lav. Forskerne anbefaler at det gjøres RCTer som sammenlikner to tiltak og inkluderer en kontrollgruppe.

Les mer: Communication interventions for autism spectrum disorder in minimally verbal children (Cochrane Library)

Cochrane Library er verdens største database for oppsummert medisinsk forskning. Databasen er kjøpt fri for alle i Norge av Helsebiblioteket, slik at du kan bruke den gratis uten å logge inn.

Relevante søkeord: autisme, autismespektrum, autismespektrumlidelser, kommunikasjon, språk, språkutvikling, språktrening

Fra praksis: – En sunn seksualitet – et bedre liv (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Kvinne som holder opp en hånd for å verge seg
Behandlingen kan deles inn i arbeid med den generelle sosiale og emosjonelle kompetansen og mer spesifikk jobbing med seksualitet og forebygging av nye skadelige seksuelle handlinger. Ill.foto: Colourbox

I Bodø har vi tatt i bruk en ressursfokusert og anerkjennende metode for å hjelpe personer med utviklingshemming og skadelig seksuell atferd.

Tekst Eva Opdalshei

PERSONER MED UTVIKLINGSHEMNING er særlig sårbare for å bli utsatt for seksuelle overgrep. Habiliteringsteamet for voksne ved Nordlandssykehuset i Bodø har helt siden 1990-tallet jobbet med temaene seksualitet, samliv og forebygging av overgrep. Vi har lenge vært kjent med at en del av overgrepene mot personer med utviklingshemning begås av andre med utviklingshemning, og at studier av personer som har begått overgrep, viser en betydelig andel med kognitive vansker og utviklingshemning (Lindsay, 2013).

I de senere årene er vi blitt mer oppmerksomme på at personer med utviklingshemning som utøver skadelig seksuell atferd, er en gruppe med stort behov for oppfølging og behandling. Med vår kunnskap om pasientenes grunnproblematikk og om eksisterende behandlingsformer ønsket vi å gi behandling og støtte til en sunnere utvikling uten nye overgrepshandlinger. Kontakt med andre fagmiljøer ga oss tro på at behandling er mulig, og de siste årene har vi tilbudt behandling til pasienter som har utøvd skadelig seksuell atferd. Målgruppen har vært personer med lett grad av utviklingshemning som er strafferettslig tilregnelige.

Enkelte har blitt henvist etter eget ønske, men de fleste kommer fordi andre mener at de trenger behandling, eventuelt at behandling er et premiss i dom. En av våre pasienter, som var dømt for overgrep mot mindreårige, sonet dommen på en institusjon som vi samarbeidet tett med i behandlingen, i tillegg til at han hadde jevnlige samtaler med politiet om gjennomføring av restriksjoner som lå i dommen. Andre pasienter har blitt anmeldt, men saken har blitt henlagt, eller de er idømt en bot eller betinget straff med prøvetid. Vi samarbeider ofte med politi og rettsapparat, og arbeider for at saken skal behandles i rettsapparatet på en måte som både tar hensyn til pasientens funksjonsnivå og til samfunnets behov for trygghet og rettssikkerhet.

Les mer: En sunn seksualitet – et bedre liv (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Bokanmeldelse: Grundig om autisme og aldring i ny fagbok (NAPHA Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid)

bokforside
Det er lite forskning på eldre med autismespekterdiagnose.

I denne boka presenterer og vurderer Nils Kaland den nyeste forskning på voksne og eldre personer med en autismespekterdiagnose (ASD) – sett i et utviklingsperspektiv.

Anmeldt av Gustav Koi

Boka «Autisme og aldring i et utviklingsperspektiv – Hva vet vi om voksne og eldre med en autismespekterdiagnose», utgitt på Fagbokforlaget (2018) er skrevet av Nils Kaland. Den består av 19 kapitler, fordelt på litt over 400 hundre sider, og inneholder et stort antall referanser. Et langt forord av forfatteren Gro Dahle «krydrer» boka.

Kaland antyder at autismeforskere synes å ha «glemt» at personer med autismespekterdiagnose blir eldre med årene. Det foreligger store mengder forskning på barn, noe på voksne, men forholdsvis lite på eldre mennesker med autismespekterdiagnose. Man kan spørre seg om eldre mennesker eventuelt er mindre interessante å forske på?

Asperger syndrom og Autismespekterdiagnose

I et tidlig kapittel i boken blir vi bedre kjent med barnelegene Leo Kanner og Hans Asperger, som på første halvdel av 1900-tallet lanserte diagnoser for henholdsvis autisme og Asperer syndrom (AS). Selv om Asperger syndrom er blitt sett på som en selvstendig diagnose, sorterer den under begrepet «autismespekterdiagnose» (ASD) i boken, for det er et stort spenn i funksjonsnivå innenfor autismespekteret. I den nedre enden av spekteret finner man dem med autisme og sterk utviklingshemning, mens man i den øvre enden finner de forholdsvis intelligente og høyt fungerende personene med autismespekterdiagnose, med mer eller mindre samspillproblemer.

Les mer: Grundig om autisme og aldring i ny fagbok (NAPHA Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid)

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: