Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Kompleks post-traumatisk stresslidelse (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Middelaldrende mann som ikke husker
PTSD-begrepet defineres ulikt i diagnosesystemene. Ill.foto: Colourbox.

En tradisjonell forståelse av kompleks PTSD innebærer at symptomer betraktes som en konsekvens av diagnosen. I en nettverksforståelse ses kompleks PTSD som et kausalt nettverk av observerbare variabler.

Av Sverre Urnes Johnson Miriam Sinkerud Johnson Peter Sele Asle Hoffart

Begrepet kompleks PTSD har siden 1990-tallet blitt anvendt i kliniske fagmiljøer og i faglitteraturen som en enhetlig, diagnostisk kategori. Imidlertid var det først i 2018 at kompleks PTSD ble anerkjent som en egen diagnose i The International Classification of Diseases (ICD-11) (Maercker et al., 2013b). ICD-11 definerer kompleks PTSD som en ensartet diagnose som er relatert til, men allikevel distinkt forskjellig fra post-traumatisk stresslidelse (PTSD) (Cloitre, Garvert, Brewin, Bryant & Maercker, 2013; Maercker et al., 2013a; 2013b). DSM-5 (American Psychiatric Association, 2013) har på sin side landet på en mer vidtfavnende PTSD-diagnose, der kompleks PTSD foreløpig ikke anses som en egenartet diagnostisk kategori (Resick et al., 2012).

Ulik forståelse av kompleks PTSD er følgelig nær knyttet til at PTSD-begrepet defineres forskjellig i diagnosesystemene. Videre vil valg av forståelsesramme ha betydning for forståelsen av psykiske lidelser som for eksempel PTSD og kompleks PTSD (Borsboom, 2017). Psykologiske diagnoser, som PTSD, er abstrakte fenomener som ikke er direkte observerbare og målbare. Å gjøre slike begreper målbare fordrer at begrepene postuleres som hypotetiske enheter som forårsaker observerbare tanker, følelser og atferd (Borsboom, 2017; Borsboom et al., 2016).

En slik tilnærming til forståelse av psykiske lidelser omtales som en reflektiv målemodell. Nettverksperspektivet tilbyr en alternativ tilnærming til forståelsen og konseptualiseringen av symptomenes rolle i psykiske lidelser (Borsboom, 2017). I henhold til nettverksperspektivet oppstår psykiske lidelser som en følge av samspillet mellom ulike komponenter (symptomer) i et nettverk. I dette nettverket står symptomer i et gjensidig påvirkningsforhold til hverandre, snarere enn at en underliggende lidelse forårsaker symptomer.

Vi vil i denne artikkelen redegjøre for begrepet kompleks PTSD og diskutere ulike differensialdiagnostiske utfordringer ved å henvise til relevant forskning på feltet. Dernest vil vi drøfte begrensninger ved forståelsen av kompleks PTSD som en underliggende lidelse, og presentere nettverksperspektivet som en alternativ forståelsesramme. Den kliniske nytteverdien av nettverksperspektivet drøftes med utgangspunkt i en kasusbeskrivelse.

Les mer: Kompleks post-traumatisk stresslidelse (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Nettkurs: Hvordan involvere pårørende? (ROP)

Det anbefales at hver enkelt medarbeider gjennomgår en modul for så å ha en felles gjennomgang med en kollega. Ill.foto: Colourbox

KoRus-Øst og Divisjon psykisk helsevern i Sykehuset Innlandet har utviklet et nettkurs for å styrke samarbeidet mellom pårørende og helse- og omsorgstjenestene. Nettkurset er åpent tilgjengelig.

Av Tore Willy Lie

Det er tydelige føringer på at pårørende i større grad skal involveres av helse- og omsorgstjenestene.  Ved å involvere pårørende kan helsepersonell gi mer målrettet behandling og oppfølging, pasient/bruker får bedre hjelp, pårørende blir hørt og får kunnskap og støtte de trenger for å være en ressurs.

KoRus-Øst og Divisjon psykisk helsevern i Sykehuset Innlandet utviklet et nettkurs for å styrke pårørendearbeid. Målgruppen for nettkurset er ansatte i helse- og omsorgstjenester, særlig innen rus- og psykisk helsearbeid, men mye er overførbart til andre sektorer.

Fire moduler

Programmet er inndelt i fire moduler:

  • Hvorfor pårørendeinvolvering er viktig
  • Pårørendes rettigheter og helsepersonells plikter
  • Hvordan få til et godt pårørendearbeid
  • Lovverk og nyttige ressurser

Hver modul har et læringsmål og tema egnet for refleksjon og samtale. Det anbefales at hver enkelt medarbeider gjennomgår en modul for så å ha en felles gjennomgang med en kollega. Lederforankring er viktig for at dette skal fungere. Spørsmål om kurset? Ta kontakt med Lise Hellum-Håkestad (KoRus-Øst).

Les mer: Nettkurs: Hvordan involvere pårørende? (ROP)

Dataspill som problem – og løsning (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Ung gutt som spiller dataspill
Det er viktig å skille mellom pengespillavhengighet og dataspillavhengighet. Ill.foto: Colourbox.

«Med ondt skal ondt fordrives», heter det. Ved Oslo universitetssykehus bruker man blant annet dataspill som belønning hos dataspillavhengige og skolevegrende ungdommer.

Av Gaute Godager

Regulering av barn og ungdoms forhold til og bruk av skjerm er en vanlig utfordring for foreldre. Ukentlig skrives det mye om «farlige spill» – som «Fortnite» – i mediene. Bekymringen hos foreldre kan dreie seg om dataspilling som tar overhånd, men også om mobilbruk nattestid, bekymring for dårlig fysisk form og manglende sosial kompetanse, for å nevne noe.

«Spillavhengig» brukes av mange foreldre for å beskrive hvordan barnet deres forholder seg til datamaskinen sin. På skoler landet over organiseres det kurs for foreldre for å forebygge slike og andre tilstander. Men hvordan ville det være å bruke avhengigheten av skjerm og spill til nettopp å motivere skolevegrere til å gå på skolen, til å gå i behandling eller til å delta i egen tilfriskning?

Denne «Fra praksis»-artikkelen vil handle om en slik metode. Vi forsøker å snu problemet til å bli en del av løsningen. Diagnosen «spillavhengighet» handler tradisjonelt om pengespillavhengighet. ICD-10s «F63.0 Patologisk spillelidenskap» (engelsk: «Pathological Gambling») brukes om de som «spiller seg fra gård og grunn». En egen diagnose for dataspillavhengighet er på vei inn med ICD-11, som nå er lansert på engelsk.

Det er uansett et stort behov for å skille mellom pengespillavhengighet og dataspillavhengighet. Det er stort sett forskjellige grupper mennesker, forskjellig prognoser og forskjellige avhengighetsmekanismer.

Nyere forskning kan likevel tyde på at problemdataspilling kan være en forløper for gamblingproblemer. (Molde et al., 2018) Hvordan ville det være å bruke avhengigheten av skjerm og spill til nettopp å motivere skolevegrere til å gå på skolen, til å gå i behandling eller til å delta i egen tilfriskning? I Norge vil likevel de fleste snakke om spillavhengighet når de beskriver et barn som spiller mye. Mange får kanskje fantasier om en «usosial, litt overvektig gutt». Få tenker på at en mor som bare MÅ ta en runde «Candy Crush» på mobilen, kan være avhengig. Årsaken til det er at de fleste forstår at mor går på jobb, er sosial og fikser livet, uavhengig av hvor mye hun bruker mobilen.

Det er med andre ord ikke det å spille mye dataspill som i seg selv er problematisk, men funksjonsfallet du kan få.  En av de mest alvorlige typene funksjonsfall er skolevegring. Skolevegring kan enten handle om å fysisk ikke gå på skolen, ikke klare å være på skolen hele dagen, eller, i noen tilfeller, å være der kun fysisk, men uten å delta. Det er også verdt å nevne at mange av de samme ungdommene som er «vegrere» på barne- og ungdomstrinnet, blir drop-outs i videregående. Du skal ikke ha jobbet lenge i barne- og ungdomsfeltet før du møter skolevegrende og dataspillende unge jenter og gutter. Å hjelpe dem er ofte vanskelig. Å falle ut av skolen er et alvorlig symptom på ting som ikke er bra, og det er ofte sammensatte problemer og diagnoser som ligger bak. Det er ofte ikke behov for en ny diagnose for å gi rett til behandling.

Les mer: Dataspill som problem – og løsning (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Idealitetens sykdommer (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

ung mann som strekker armene i været foran en by
Kristeva plasserer dem som ofrer livet sitt i troen på et paradis, i samme kategori som ungdom som lider av angst, depresjon, selvskading og spiseforstyrrelser. Ill.foto: Colurbox.

Ungdom kjennetegnes av en nesten fundamentalistisk trang til å tro, mener Julia Kristeva. Agnar Mykle skildret den unge guttens storhetsdrømmer og sviende nederlag.

Av Per Are Løkke

I møte mellom psykoanalytikeren Kristeva og forfatteren Mykle trer ungdomsfasens særegne kriser tydelig frem.

Den franske psykoanalytikeren Julia Kristeva hevder at ungdommens ubevisste liv er formet rundt en tro på at paradiset finnes. Paradiset innebærer tilgang til en verden som lover muligheter av absolutt tilfredsstillelse. Hun kaller ungdommens lidelser for idealitetens sykdommer, en patologisk bearbeiding av den skuffelsen og det raseriet som oppstår når de oppdager at paradiset ikke eksisterer.

Kristeva plasserer unge muslimske selvmordsbombere, som ofrer livet sitt i troen på et paradis, i samme kategori som ungdom som lider av angst, depresjon, selvskading og spiseforstyrrelser.

Vår sekulariserte verden forstår ikke lenger troens vesen, derfor forstår vi heller ikke ungdommen, mener hun. I dagens helsevesen blir ungdommens problemer ofte forstått enten ut fra kultur eller barndom, ikke ut fra særtrekk ved ungdomstiden.

Satt på spissen; de lider enten av syke idealer eller av en syk barndom. Julia Kristeva påpeker at vi dermed mister noe vesentlig av syne, nemlig at ungdommen som troende er dømt til å erfare at idealene og drømmene brister. Psykoanalytikeren Kristeva er kjent for å være irriterende teoretisk og uforståelig, men også poetisk, nyskapende og sjeldent innsiktsfull. Jeg vil i dette essayet forsøke å presentere Kristevas skisser til en teori om ungdommen. Samtidig vil jeg peke på noen kulturelle og terapeutiske implikasjoner av hennes perspektiv. Jeg bruker utvalgte passasjer fra Agnar Mykles bøker for å belyse hennes teorier. Mykle er kanskje den forfatteren som grundigst har utforsket den unge mannens psyke i norsk litteratur. I bøkene Lasso Rundt fru Luna, Sangen om den røde rubin og Rubicon utforsker han den unge mannens følelser, fantasier, seire og nederlag i forskjellige faser av ungdomslivet. Mykles beskrivelser konvergerer med Kristevas tanker om ungdommen. I Rubicon (s. 278) skildrer Mykle fremveksten av det han kaller 15-åringens «loveevne», som jeg bruker synonymt med Kristevas bruk av ordet tro. I Lasso rundt fru Luna (s. 27) beskriver han at ungdommen må finne sin individualitet og vei i spennet mellom den «gyldne by» og «ødelandet», mellom idealene og katastrofen. Det er i dette spennet Kristeva hevder at ungdommens drømmer rives i stykker. Agnar Mykles bøker er så rike og mangfoldige at de også viser begrensningene ved enhver teori. Men, gode teorier kan få oss til å se i nye retninger. La oss derfor se hva slags ungdomsfenomener Kristeva peker mot.

Les mer: Idealitetens sykdommer (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Nå på Helsebiblioteket: Skåringsverktøyet Kiddie-SADS basert på DSM-5

barn hos psykologen
Gjennomføringen av intervjuet skal være fleksibel. Ill.foto: Colourbox.

Kiddie-SADS-PL-DSM-5  er et diagnostisk intervju for vurdering av nåværende og tidligere episoder med psykopatologi hos barn og ungdom etter kriterier i diagnosemanualen DSM-5.

DSM-5 er et klassifikasjonssystem for psykiatriske diagnoser utgitt av Den amerikanske psykiatriforeningen. DSM er det mest brukte klassifikasjonssystemet i psykiatrisk forskning.

Verktøyet skårer mange symptomer og trekk hos pasientenem, og rommer spesialverktøy for de enkelte diagnosene. Det er flere tilleggshefter:

  1. Depressive og bipolare lidelser
  2. Schizofrenispektrum og andre psykotiske lidelser
  3. Angst- tvangs- og traumelidelser
  4. Nevrologiske lidelser og utviklingsforstyrrelser
  5. Spiseforstyrrelser og rusmisbruk

Dessuten tilbys et eget screeninghefte.

Kiddie-SADS-PL-DSM-5 er et semistrukturert verktøy. Det betyr at man skal være relativt fleksibel i gjennomføringen av intervjuet. I gjennomsnitt bruker terapeuter halvannen time på å gjennomføre et intervju. Foreldre og barn/ungdom intervjues hver for seg.

Når man bruker Kiddie-SADS, skal følgende gjennomføres:

  1. Et innledende intervju
  2. Screeningintervjuet
  3. Sjekkliste for tilleggsintervjuer
  4. Tilleggsintervjuer, hvis aktuelt
  5. Global vurderingsskala for barn (C-GAS)
  6. Utfylling av diagnoseskjema (eget ark)
Kiddie-SADS basert på DSM-5 står for Schedule for Affective Disorders and Schizophrenia for School Aged Children 6-18 years Present and -time Version DSM-5 2016.
Kiddie-SADS-PL-DSM-5 er oversatt og tilpasset norske forhold av Anne Mari Sund og Marianne Aalber.
Aktuell lenke:

Gå til verktøyet Kiddie-SADS-PL-DSM-5 på Helsebiblioteket

Aktuelle søkeord: Kiddie-SADS, skåringsverktøy, tester, barn, barnepsykologi, barnepsykiatri, diagnostikk, ungdomspsykologi, ungdomspsykiatri

Hva innebærer Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse 2019–2024?

Planen omfatter barn og unge i alderen 0-25 år. Ill.foto: Colourbox.

Innstillingen om Regjeringens Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse for perioden 2019–2024 ble vedtatt i helse- og omsorgskomiteen rett før jul, og nå er den også vedtatt i Stortinget.

Med Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse vil Regjeringen arbeide for at flere skal oppleve god psykisk helse og god livskvalitet, og at de som trenger det, skal få et godt behandlingstilbud. Opptrappingsplanen inneholder både helsefremmende, forebyggende og behandlingsrettede tiltak, og omfatter barn og unge mellom 0–25 år.

Planen er utarbeidet i samarbeid mellom Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Kunnskapsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Kulturdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet.

Opptrappingsplanen er bredt anlagt, og den inneholder et stort antall tiltak. Her er noen av dem:

  • Tidligere hjelp
  • Flere møteplasser mellom gamle og unge (som for eksempel samlokalisering av sykehjem og studentboliger)
  • Inkludere ensomhet i Folkehelselovens paragraf 7

Du finner flere av tiltakene i Vedlegg 1 Tiltak til stortingsproposisjonen.

Les mer: Prop. 121 S (2018–2019) (Regjeringen.no)

Aktuelle søkeord: barn, ungdom, psykisk helse, BUP, barne- og ungdomspsykiatri, opptrappingsplan

Samvær for traumatiserte barn (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Foreldre som krangler
Samvær og behandlingskontakt er ikke det samme. Ill.foto: Colourbox.

Kan møter mellom traumatiserte barn og deres foreldre bidra til reparasjon av barnet, eller er det noe barnet må skånes for? Og kan slike møter skje innenfor de rammer loven gir for samvær mellom barn og foreldre?

Av Eva Steinbakk

Man kan anbefale at barn møter egne foreldre i en behandlingskontakt, selv om foreldrene er de som har påført traumene. Dette er imidlertid ikke det samme som å anbefale at barn og foreldre skal møtes innenfor lovens rammer for samvær.

Rett til familieliv

I oktober 2017 avsa Høyesterett dom i «Jakob-saken». «Jakob» var seks uker da han ved minst to anledninger ble påført til sammen 19 ribbensbrudd av en av foreldrene. Høyesteretts vedtak om at foreldrene skulle ha rett til ett samvær i året av én times varighet, vakte en rekke sterke reaksjoner fra engasjerte fagfolk med større eller mindre innsikt i den konkrete saken. Reaksjonene kom til uttrykk i utsagn av typen «Skal et barn som fortsatt er preget av traumer som foreldrenes (manglende) omsorg har påført dem, pålegges samvær med de samme foreldrene?» og «Samvær vil retraumatisere barnet med store konsekvenser på kort og lang sikt». Stemmene som ga uttrykk for at kontakt mellom barn og foreldre i visse situasjonen kunne være reparerende, møtte motbør.

Risiko for retraumatisering ved samvær er aktuelt å vurdere i mange av sakene der barnevernet har overtatt omsorgen. I Jakob-saken la Høyesterett til grunn at barnets sårbarhet var et særlig forhold som det måtte tas hensyn til når samvær mellom ham og foreldrene skulle fastsettes. Samtidig viste Høyesterett til foreldrenes og barnets rett til respekt for sitt familieliv, en rett som er beskyttet etter Grunnlovens §102 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. For barnets del må det også ses hen til FNs konvensjon om barnets rettigheter (Barnekonvensjonen) artikkel 16 og artikkel 9 nr. 3 om et barns rett til familieliv etter at det offentlige har overtatt omsorgen. Kort sagt: Fylkesnemnda og domstol må forholde seg til at norsk lov sier at foreldre og barn har rett til et familieliv, også i tilfeller der foreldrene har påført barna skader.

Les mer: Samvær for traumatiserte barn (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Føresette: – Blanda erfaringar med barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikkar (FHI)

barn og foreldre leser på PC
Rapporten viser resultat for heile landet, men òg for dei einskilde regionale helseforetaka. Ill.foto: Colourbox.

Foreldre og andre føresette har gode erfaringar med behandlarane, men dei er mindre fornøgde med behandlingsresultatet. Det viser ei brukarundersøking som Folkehelseinstituttet har gjort om barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikkar (BUP).

Tilbodet ved barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikkar får både positive og negative vurderingar frå føresette til barn og unge som får eit tilbod ved ein barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Resultata går fram av denne rapporten frå Folkehelseinstituttet: Resultater fra nasjonal brukererfaringsundersøkelse blant foresatte til barn og unge innen psykisk helsevern (BUP) i 2017. Rapporten viser resultata for landet samla. Det er også laga eigne rapportar for dei regionale helseføretaka (RHF), helseføretak (HF) og kvar enkelt poliklinikk.

Les meir: Føresette: – Blanda erfaringar med barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikkar (FHI)

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: